Enda noen flere artikler.
Innhold:

46. Den oversatte lyrikken 1988. En gjennomgang.
47. Trivielle leseropplevelser.
48. Fantasy - litterær depresjonsmedisin?

Den oversatte lyrikken i 1988.
En gjennomgang. 

© Oddbjørn Johannessen, Lyrikkvennen 1/1989 (Bokklubbens Lyrikkvenner).

_________________

Norske forlag gir hvert år ut et visst antall bøker med oversatt lyrikk. De siste ti femten årene har dette antallet ligget et sted mellom fem og tolv. En bemerkelsesverdig økning kunne imidlertid registreres i 1988 - ja, faktisk mer enn en fordobling.

Fenomenet er interessant, selv om det er for tidlig å trekke slutninger i retning av at vi ser konturene av en ny poesi-tenkning her til lands. Jeg skal heller ikke prøve meg på noen inngående analyse av fenomenet, bare innledningsvis antyde noen mulige årsaker. Og med fare for å bli grundig høvlet ned av et samlet norsk poetlaug, finner jeg det tjenlig å tale i relativt store bokstaver. Kanskje ser vi nå et brudd med 70-årenes lyriske «selvbergingsmentalitet» - den tanke at nær sagt ethvert sjelsprodukt forfattet på ensomme student-hybler eller ved kjøkkenbenken var godt nok til utgivelse i bokform. Med støtte i en slags «Hvermannsens» poetikk som kom til uttrykk gjennom en misforstått politisering av og «folkelighet» i versekunsten, gikk det inflasjon i diktskrivingen - med den følge at de virkelig dyktige poetene nærmest druknet i et hav av talentløshet. Dønningene merkes ennå, men en større formbevissthet, en sterkere eksperimentvilje har de aller siste årene begynt å gjøre seg gjeldende - særlig blant en del av våre yngre lyrikere.

Formbevissthet - ja, kunst overhodet - oppstår aldri i et intellektuelt vakuum. Det at man har intellektuelle og litterære røtter, for så igjen å frigjøre seg fra dem, er nødvendig for enhver forfatter. Kanskje er alle disse gjendiktningene nettopp et uttrykk for en slik erkjennelse. En slags vareopptelling av norske lyrikeres inspirasjonskilder. Mange av gjendikterne er nemlig selv aktive poeter. Det at røttene har høyst internasjonale forgreninger, viser bare at vi er en del av det litterære verdenssamfunnet her på berget også. Jeg har ingen pretensjoner i denne oversikten hverken av akademisk eller litteraturkritisk art. Jeg skal også prøve å holde meg unna enhver vurdering av gjendikternes dyktighet. Mitt anliggende er rett og slett å gi en presentasjon av de aktuelle bøkene og forfatterne.

Enkelte bøker som kunne ha vært tatt med, har jeg av forskjellige grunner valgt å plassere utenfor rammen. Det gjelder to salmesamlinger fra Norsk Bokreidingslag, to Shakespeare-dramaer og en ny utgivelse av Dantes Den guddommelige komedie. Alle disse har jeg utelatt av genrehensyn. Cornelis Vreeswijks Till Fatumeh (Gyldendal) har heldigvis fått beholde sitt svenske originalspråk og hører derfor heller ikke hjemme i en oversikt over oversettelser.

Videre har vi en spennende samling dikt og noveller skrevet av innvandrere i Norge, Sverige og Danmark - Roser i snø, redigert av Khalid Salimi (Cappelen/Antirasistisk senter). Selv om en del av tekstene er skrevet på forfatternes morsmål og senere oversatt, er de blitt til i en skandinavisk kontekst. Derfor har jeg også holdt den utenfor den følgende gjennomgangen. Jeg vil imidlertid ikke nøle med å gi Roser i snø varme anbefalinger.

Endelig gjelder det Håvard Rems gjendiktning av Leonard Cohen, Kjærlighet og hat (Cappelen/Bokklubbens Lyrikkvenner), som blir presentert annet sted i tidsskriftet. Da står vi igjen med i alt 21 bøker, fordelt på 16 utvalg fra enkeltpoeters produksjon, 2 antologier og 3 diktsamlinger av norske lyrikere, hver med en betydelig avdeling gjendiktninger.

Det kan være naturlig først å presentere to lyrikere av skandinavisk herkomst, nemlig Henry Lawson og Carl Sandburg. Ikke bare på grunn av den åpenbare slektshistoriske parallellen, men også fordi deres sosiale miljø og utgangspunkt for kunstnerisk utfoldelse har klare likhetstrekk. Deres arbeiderklassebakgrunn og litterære tematikk gjorde dem begge til folkepoeter på hvert sitt kontinent.

Den eldste av dem, australieren Henry Lawson (1867-1922), er paradoksalt nok den som er minst kjent her i landet. Det paradoksale ligger i at han faktisk var halvt nordmann i og med at faren, Niels Larsen, var født og oppvokst på Tromøya ved Arendal. I et fyldig og biografisk orientert forord gjør oversetteren Ingvar Hauge rede for slektshistorien til denne poeten som den australske stats-minister i en tale ved begravelsen kalte «Australias største skald». Boken, som har fått tittelen I stormens år, presenterer Lawson som «den dikteren som først viste australierne at de ikke bare var utvandrede briter, men et eget folk med sine spesielle karaktertrekk». I lange, episke rimdikt for-midler han livsfølelsen til den jevne sliter fra byen eller bushen. Diktet «Ansikt i gaten» fra 1888 verbaliserer på en enkel og konkret måte livsfølelsen i storbyslummen. Såvel formen som innholdet gir sterke assosiasjoner til Rudolf Nilsens «Nr. 13». Lawsons dikt er imidlertid beskere i tonen. Det mangler Nilsens bittersøte humor, men det politiske poeng er det samme:

Nei, ikke før den åpne kampens røde time slår
vil terroren ta slutt en stund i gaten utenfor -

Nå er det likevel ikke byen som er Lawsons fremste sujett. Det er bushens nybyggere, gullgravere, eventyrere og farende folk han har tapt sitt poetiske hjerte til. I det sentrale diktet «Inn i landet» fra 1892 idealiserer han slettelandets frihet, uten at han dermed legger skjul på dette landskapets rå barskhet «hvor, i sky av rustrødt sand-støv, solstekt oksedriver går/ langsom fremom mager gjeter bak en hjord av trege får». Dette diktet viser både hans identifikasjon med og forkjærlighet for «enkle» mennesker og hans motvilje mot litterære formeksperimenter:

Er tilbake fra min reise inn i landet - at jeg dro!
Der, blant sydlige poeter, prøvde jeg å sette bo.
Jeg har mistet illusjoner som ble tatt av vind og vær
- brent en mengde motedikt. Er glad jeg nå er her.

Henry Lawson var også novellist, og et utvalg av hans beste noveller kom ut parallelt med I stormens år. Også her er det Ingvar Hauge som har besørget oversettelsen til norsk.

Også Carl Sandburg (1878-1967) var annengenerasjons immigrant, med foreldre fra Norrland i Sverige. Og i likhet med Lawson var såvel hans utgangspunkt som hans mål for diktningen «the plain man». Han vil gjøre det tilsynelatende ordinære ekstraordinært, synliggjøre poesien i det antatt hverdagslige. Hos ham er det ikke byen og bushen diktene vokser ut av, men byen og prærien - nærmere bestemt Chicago og Midtvesten. Ved siden av solidariteten med den jevne sliter, er det først og fremst kjærligheten til nasjonen og naturen som gjennomsyrer verselinjene hans.

«Den mest amerikanske av alle amerikanske diktere etter Whitman» er han blitt kalt. Og nettopp Walt Whitman merker man tydelig ekkoet av i mange av diktene hans, uten at han dermed blir noen epigon. Ove Røsbak har i Røk og stål gjendiktet Sandburg til normalisert hedmarksdialekt fordi, sier han i forordet, den «har noe av samme rot» som «Sandburgs slepende tonefall fra Midtvesten». Det er det mulig han har rett i. I hvert fall er resultatet blitt svært levende og frisk poesi der originalens umiddelbarhet er blitt tatt godt vare på. I motsetning til Lawson har Sandburg øvet sterk innflytelse på en del skandinaviske poeter, noe Røsbak også påpeker. Foruten seg selv nevner han svenskene Artur Lundkvist, Erik Blomberg og Elmer Diktonius - samt nordmennene Rolf Jacobsen og Hans Børli. Drypp fra hele Sandburgs poetiske forfatterskap er representert i Røk og stål, fra debutsamlingen Chicago Poems (1916) til en del nyere, udaterte dikt. Som et velegnet eksempel på den amerikanske proletarpoeten i Røsbaks gjendiktning har jeg valgt «To fræmende et frokost» fra samlingen Smoke and Steel (1920):

Loven sier du og je tilhører enannen, George.
Loven sier at du er min og at je er di, George.
Og det er en million mil snøstormer, en million ovner i helvete
mellom stolen der du sitt og stolen der je sitt.
Loven sier at to fræmende skal eta frokost sammen
etter netter på hønnet åt en arktisk måne.

Til tross for at George Oppen (1908-1984) debuterte allerede i 1934 med poesiboken Discrete Series, og til tross for at han på det tidspunkt var omgangsvenn med Ezra Pound, har han vært et ukjent navn utenfor USA. Årsaken kan være at det gikk nesten tredve år før han kom med bok nummer to, slik at hovedproduksjonen hans foregikk så sent som i 1960- og 1970-årene.

I hjemlandet ble han for alvor oppdaget etter at han i 1969 mottok Pulitzer-prisen for poesi. Og nå presenterer Jón Sveinbjørn Jónsson et utvalg av hans dikt for norske lesere i boken Objekt.

Selv om Oppens poetiske formspråk ligger nær opp til Pounds imagisme, ble vennskapet dem imellom brutt i løpet av 30-årene av ideologiske grunner. Pounds dragning mot den italienske fascismen passet dårlig sammen med Oppens sosialistiske grunnholdning. Ideologisk er det imidlertid ikke så stor avstand fra Oppen til Sandburg, men poetisk er det et hav mellom dem. Der sistnevnte er enkel og folkelig, er Oppen eksperimentell og ofte vanskelig tilgjengelig med et vell av allusjoner til både seg selv og andre. Tittelen Jónsson har satt på diktutvalget - Objekt - er samtidig et stikkord for en del av fundamentet for Oppens poetikk, der objektiv iakttagelse er selve grunnstenen. Kanskje kan følgende dikt fra Discrete Series illustrere noe av det:

Hun ligger, høy hofte
på ei flat seng
Og etter -
sola svinner.

Plante, jeg puster - Å, åpenbart,
øyne bein armer hender fingre,
bein i silke.

«Eg hatar sjuskete og tilfeldig skriving anten det nå blir gjort under eksperimenteringa sin vimpel eller det bare er klosset utført realisme ... Altfor ofte er eksperimentering eit påskot for å vera likesæl, toskete eller plagierande når ein skriv. Endå verre - eit påskot til å brutalisere eller framandgjere lesaren.» Vi er fremdeles i USA - kraftsalven tilhører Raymond Carver (f.1939) i Tor Obrestads oversettelse. Boken Men sjela er også ein glatt dævel inneholder 50 av Carvers totale pro-duksjon på 225 dikt. Vi har beveget oss bort fra det esoteriske og igjen nærmet oss det enkle og umiddelbart tilgjengelige:

Jenta passar bua.
Ho står i vindauga
og pirkar ein trevl svinekjøtt
ut frå tennene. Dovent
ser ho på menn i dressar,
vestar og slips
fiske etter aure i Lough Gill
nær øya Innisfree.
Restane etter middagen
størknar i vinduskarmen.
Lufta er varm og stille.
Ein gauk gjel.

Denne første delen av diktet «Sene» viser tydelig den nær-mest anti-poetiske stilen Carver anvender. Det er dagliglivets traumer og gleder han skriver om, og han gjør det i et personlig og ujålete språk. Mange av diktene er på sett og vis en form for upretensiøs hverdagsprosa, der tilværelsen beskrives som styrt av nådeløs, blind tilfeldighet.

Den amerikanske drømmen er for lengst død og begravet, og livsgleden knytter seg til «the small things of life»: En plutselig forelskelse, en kaffe-kopp ved vinduskarmen, en uventet og vakker naturopplevelse.

Også Denise Levertov (f. 1923) er opptatt av hverdagsspråket. Hennes forbilde er William Carlos Williams, og i et essay om hans diktning (1973) skriver hun: «Bare den diktningen som har sine røtter i språket slik det snakkes står fritt til å utforske og gjenoppta alle de virkemidlene som ellers må ses på som 'ren litteratur'.» En kvinnelig norsk kollega av Levertov, Hanne Bramness, har gjendiktet henne for oss i Med åpen munn. Denise Levertov ble født i England av jødiske foreldre, men utvandret til USA to år etter at hun hadde debutert som forfatter. Der utviklet hun seg til å bli en av de sentrale stemmene i amerikansk samtidslyrikk. En viktig impuls har hun funnet i jødisk mystikk, og hennes dikteriske program innbefatter en forening av kjærlighet, politikk og mystikk. Et poetisk uttrykk for dette finner vi i diktet «Høstlig» fra samlingen Life in the Forest (1978):

Vinden strømmer
gjennom
høye løvkledte grener. Midt
på natten lyser
vindens tenner, calavera.
Månen ligger i mørke.
Under den myke huden
banker hemmelig blod,
sakte. Vinden knekker
grenenes motstand. Et vev
av motsatte rytmer. Så
det er slik tiden
fører an? Murstein er igjen blitt leire
i Niniveh?
Shebas lykter
senkes ned
i ørkenens tidevann?

Dette diktet illustrerer ellers at Levertovs hverdagsspråk anvendes på en noe annen måte enn hos Sandburg og Carver, i og med at hun ikke er redd for å tilføre det allusjoner.

T. S. Eliot (1888-1965) emigrerte i motsatt retning av Denise Levertov, nemlig fra USA til England. Boken Det golde landet og andre tidlige dikt, der Paal Brekke har vært ansvarlig for gjendiktningen, kunne kanskje ha vært utelatt fra denne oversikten fordi den samme Brekke allerede i 1949 gjorde The Waste Land tilgjengelig på norsk. Av flere årsaker vil vi likevel stanse litt opp ved denne nyutgivelsen.

For det første var det ifjor hundre år siden Eliot ble født. For det andre har Brekke revidert teksten, slik at den i denne utgaven ligger nærmere opp til originalen. For det tredje har han føyet til en del nye dikt. Og for det fjerde er The Waste Land en av de aller mest innflytelsesrike diktsamlinger som er utkommet i dette århundret.

Denne nye utgaven på norsk må således betraktes som en betydelig poetisk begivenhet. Jeg skal ikke si noe mer om den, bare som en kuriositet nevne at Rogalands-poeten Jan Inge Sørbø i sin siste diktsamling, Babettes gjester, har med et dikt med klare hentydninger til Eliots berømte «J. Alfred Prufrocks kjærlighetssang». På sørbøsk heter det «Prufrock i Boknafjorden». Allusjonslyrikkens mester har beholdt sin inspirasjonskraft.

Argentineren Jorge Luis Borges (1899-1986) har først og fremst vært kjent hos oss som en fremragende prosaist. Han startet imidlertid sitt forfatterskap som eksperimentell poet. Etter et opphold i Spania brakte han med seg ultraismens poetiske idealer tilbake til sin hjemby, Buenos Aires, hvor han debuterte i 1923 med Fervor de Buenos Aires (Buenos Aires-feber). Ultraistene ville fornye lyrikken ved hjelp av overraskende ordsammenstillinger og brudd med tilvant syntaks og språklig logikk. Man må kunne betegne retningen som temmelig esoterisk, ofte med klar tendens mot det estetiserende. Det er, kort sagt, ikke så mye «folkelig» ved Borges' lyrikk.

For første gang finnes nå et fyldig utvalg av denne delen av hans forfatterskap på norsk, i en bok som ganske enkelt har fått tittelen Dikt. Det er Lasse Midttun som har vært ansvarlig for oversettelsen. Tematisk kretser Borges om tilværelsens kompleksitet, dens labyrint-preg. Universelle spørsmål er det som opptar ham, og selv om han er til stede i sin samtid, merker man i diktene hans en ganske markant heroisering av historien - både den argentinske og senere også den angelsaksiske-norrøne. Antagelig som en følge av denne tilbakeskuende tendensen, blir hans poetiske temperament ofte kjennetegnet av nostalgi og vemod.

Borges' poetiske forfatterskap faller i to deler - den første i 1920-årene, mens den andre ikke starter før et godt stykke ut i 1950-årene. De nyere diktene er mindre ordrike og mindre metafor-mettede enn de tidligere, noe som nok til dels skyldes påvirkning fra de norrøne skaldekvadene. Tematikken er imidlertid i alt vesentlig den samme hele tiden. Et godt eksempel på reduksjonistiske sider ved Borges' livsanskuelse finner vi i diktet «Selvmordet» fra 1970-årene:

Ikke en stjerne blir igjen i natten.
Natten blir ikke igjen.
Jeg vil dø og med meg summen
av det utålelige universet.
Jeg vil utviske pyramidene, medaljene,
kontinentene og ansiktene.
Jeg vil utviske ansamlingen av fortid.
Jeg skal gjøre støv av historien, støv av støvet.
Jeg ser den siste sol i vest.
Jeg hører den siste fugl.
Jeg etterlater intetheten til ingen.

Fernando Pessoa (1888-1935) regnes blant sine portugisiske landsmenn for å være nasjonens største poet i nyere tid. Ikke desto mindre har han vært nærmest ukjent utenfor Portugals grenser. Hundre år etter hans fødsel foreligger det plutselig to bøker på norsk med Pessoa-gjendiktninger. Den unge poeten Henning Kramer Dahl har satt sammen et fyldig utvalg i boken Det er ikke meg jeg forestiller. Han har også med et biografisk/litterært, meget personlig formet etterord - og i tillegg en del utfyllende noter. Hans eldre kollega, Kolbein Falkeid, har i diktsamlingen Kaffekjelens vinger gitt Pessoa ordet i siste del.

Pessoa var tiltrukket av kristen, udogmatisk mystikk - en mystikk som ofte hadde nasjonale undertoner. Han er en grensesprengende poet, bortimot umulig å plassere i litteraturhistorisk bås, blant annet på grunn av at han, lik Søren Kierkegaard, inkarnerer flere forskjellige dikterpersonligheter. Disse personlighetene - eller heteronymene - er selvstendige i forhold til hverandre: Alberto Caeiro er den enkle, anti-metafysiske naturdikter, Alvaro de Campos er Whitman-beundrer og ekstatiker, mens Ricardo Reis representerer besinnelsen og tilstreber en balansert livsanskuelse. I eget navn skrev Pessoa dikt hvor han først og fremst fremtrådte som en rasjonell mystiker.

Flere av Pessoa-diktene hos Kramer Dahl og Falkeid er identiske, og man ser at de har løst det rent språklige problem ved oversettelsen noe forskjellig. Kramer Dahl påpeker i slutten av sitt forord: «Pessoa nærmest revolusjonerte det portugisiske sprog; faktum er at det på dagens norsk, som stort sett humper fremover på ett eneste stilnivå, er vanskelig å få frem hvilket dramatisk brudd med portugisisk lingua Caeiros og Campos nøkterne sprogbruk markerer.»

Det oversatte resultat viser at Kramer Dahls Pessoa er blitt atskillig mer høystemt enn Falkeids, som uttrykker seg i svært muntlige vendinger. Hvem av dem som har tatt best vare på originalens stilistiske særpreg, er ikke jeg i stand til å bedømme, men som en smakebit både på Pessoa og på de to gjendikterne, serveres her til slutt diktet «A morte e a curva de estrada» fra 1932:

Døden er en sving på landeveien,
Å dø er bare å være ute av syne.
Jeg lytter og hører at du har levet
Før, slik jeg lever nå.

Jorden er laget av himmel.
Løgnen har intet rede.
Ingen er gått tapt, noensinne.
Sannhet og vei er alt som er.

(Henning Kramer Dahl)

Døden er veisvingen. Å dø
er å komme ut av syne, bare det.
Lyslevende som jeg er
hører jeg deg gå foran.

Jord er laget av himmel.
Om løgner har reir? Hå nei!
Ingen er blitt borte noengang.
Alt er sannhet og vei.

(Kolbein Falkeid)

«Det er ikke heldig at hvem som helst leser de følgende sidene. Bare noen få kan nyte denne bitre frukten uten å ta skade av den.»
Advarselen tilhører en av fransk litteraturs merkeligste stemmer. Comte de Lautréamont, eller Isidore Ducasse som han egentlig het, ble født i Uruguay i 1846 av franske foreldre. Allerede i 1870 døde han, bare 24 år gammel. Produksjonen hans er ikke stor, kun diktsamlingen Poésies og Maldorors sanger som ovenstående sitat er hentet fra (første sang).

Maldorors sanger, som fikk samtiden til å se på ham som sinnssyk, er nå tilgjengelig på norsk, takket være Annie Riis. Boken er egentlig hverken en diktsamling eller en sangsamling. Den består av seks prosalyriske tekster med tilsammen seksti strofer. En av dem, sjette sang, er nærmest en liten roman. Og det er ondskapen Lautramont dikter om. «Jeg bruker mitt geni til å male gru-somhetens lyst,» skrev han selv i en kommentar til boken.

Lautréamonts viktigste bidrag til litteraturhistorien er nok den betydning hans lyrikk fikk for senere franske diktere. Med sine brudd på vedtatte litterære normer ble han en forløper for modernismen, og for 1920-årenes surrealister ble han litt av en guru.

Surrealismen møter vi i en annen av fjorårets bøker - en antologi gjendiktninger av syv franske poeter, Livet er enkelt og greit - ført i pennen av Rolf Enger og Finn Øglænd. De syv er, nevnt i alfabetisk rekkefølge: Blaise Cendrars (1887-1961), Robert Desnos (1900-1945), Paul Éluard (1895-1952), Henry Michaux (1899-1984), Pierre Reverdy (1889-1960), Philippe Soupault (f. 1897) og Jules Supervieille (1884-1960).

Det som binder disse poetene sammen, er et felles litterært og filosofisk opprør mot tanken om en rasjonell verdensorden spesielt og mot det vedtatte generelt. Surrealistene søkte altså et nytt utgangspunkt for sin kunstneriske utfoldelse - og fant det i den kreative underbevissthet. Noe forsøk på en mer presis beskrivelse hører ikke hjemme her. Plassen tillater heller ikke at jeg går inn på hvert enkelt av de syv forfatterskapene.

Gjendikternes mål har ikke vært å lage et representativt utvalg av fransk surrealist-poesi. Utvalgskriteriene har vært subjektive, noe som har medført at retningens kanskje viktigste teoretiker, André Breton, ikke er med. «Denne boka blei til ... ut frå prinsipp som må karakteriserast som spontanistiske og lystorienterte. Det vil kort og godt seie at me tok med dei dikta me tende på, og som let seg omsetjast til brukbart nynorsk,» uttaler Enger/Øglænd i forordet. Og brukbart nynorsk er det blitt, slik som i Éluards «Ved målet»:

Nå var livet fullkomment erobra, ein kunne gå heim
«Kornet er verkelig mogent og sletta uendeleg»
Ein var sikker på å halde seg lukkeleg for alltid
«Sletta mi er uendeleg, det er der eg drikk gløymsle»
Draumen ville kome, om natta, mens ein sov i ei god seng
«Auga mine er fuktige og sola danser»

Boken er, foruten et programforpliktet forord, også utstyrt med en kort omtale av hver forfatter - små litteratur-leksikalske knagger som gjør sin nytte som en første innføring under lesningen.

Fra surrealismen går det linjer frem til den russiskfødte kosmopolitten Alain Bosquet (f. 1919). En av hans første litterære kontakter var nemlig André Breton, som han imidlertid av litteraturteoretiske grunner relativt raskt brøt over tvert med. Senere ble han kjent med ledende tyske diktere som Bertholt Brecht og Gottfried Benn.

Et lite utvalg på 27 korte dikt, I mangel av sjel, finnes nå på norsk i Rune Christiansens gjendiktning. Tilværelsens mangel på mening og sammenheng er Bosquets tematiske fundament. Kanskje er det mer korrekt å si at meningen glipper unna hver gang man nesten er i posisjon til å gripe den:

Et brist i fornuftens hjerte.
Et usikkert og sløret blikk i regnet.
Et dikt for skjørt
til å beholde ordene.
En galges skygge blant skyggene.
På stranden lytter
et øre til det tause universet.
Hver natt forenes du med det ukjente;
hver morgen det uerkjente.

«Bosquets poesi er full av konfrontasjoner,» skriver Rune Christiansen i bokens etterord. « - alt og alle griper ordet og det oppstår et spenningsfelt mellom det absurde og det moralske aspektet i Bosquets lyrikk.» Alain Bosquet er idag litteraturkritiker i Le Monde og redaktør av det litterære tids-skriftet Notabene.

Ikke mindre enn seks (!) bøker av den russiske nobelprisvinner for 1987, Joseph Brodsky (f. 1940), utkom i fjor på norske forlag - to essaysamlinger, et skuespill og tre diktsamlinger. En av diktsamlingene, Gladiatorene, er imidlertid en nyutgivelse av Ivar Magnus Ravnums oversettelse fra 1975. Mens Gladiatorene inneholder utvalgte dikt skrevet i Sovjet i perioden 1958-1964, har den samme Ravnum i Livet i grålys stort sett holdt seg til årene mellom 1971 og 1988 - altså den tiden Brodsky har oppholdt seg i eksil i USA. Den tredje Brodsky-diktsamlingen - En femkopek av gull, gjendiktet av Erik Egeberg - har med dikt fra tiårs-perioden 1972-1982, og utvalget er her et annet enn Ravnums. Totalt sett utgjør altså disse tre bøkene en meget fyldig og mangefasettert presentasjon av lyrikeren Brodsky.

Hva er det så som kjennetegner ham som poet? Først og fremst det urussiske. Han er lavmælt, innadvendt, intellektuell. I dette skiller han seg markert ut fra det som har vært trenden i sovjetisk lyrikk etter Majakovskij - den deklamatoriske vekkelsespoesien. Det at nettopp Brodsky i den meget omtalte og omskrevne «tøværs»-perioden i kulturlivet under Khrustsjov ble arrestert og dømt til fem års forvisning, skyldtes da heller ikke innholdet i det han hadde skrevet. Han ble rett og slett anklaget for arbeidsskyhet og asosial adferd.

Brodsky beveger seg stort sett innen en sentrallyrisk tematikk. Smerten i diktene hans er først og fremst eksistensiell, og referansene er kanskje i større grad hentet fra Europas felleskulturelle røtter enn fra spesifikt russiske. Hans eksistensielle melankoli kommer tydelig til uttrykk i følgende utdrag fra strofe X i hans «Romerske elegier» (i Erik Egelands oversettelse):

Det private liv. Rufsete tanker, bekymring.
Et vatteppe mer uformelig enn Europa.
Ved hjelp av en krøllete jakke og en lyseblå skjorte
greier fremdeles noe å komme til syne i garderobespeilet.
La oss drikke te, ansikt, så vi kan få leppene fra hverandre.
Værelset knuger luften som en tung avgift.

Andrej Voznesenskij (f. 1933) er en annen og ganske annerledes stemme i dagens russiske lyrikk. Han er den utadvendte folkepoet som samler store tilhørerskarer på poesifestivaler og faktisk også på idrettsarenaer. I motsetning til Brodsky opplevde han sitt store gjennombrudd i «tøværs»-årene. Han unngikk ikke arrestasjon ved å bli politbyråets etterplaprer, men han oppnådde en slik berømmelse - også i utlandet - før Khrustsjovs fall at det senere ble vanskelig for myndighetene å stanse ham. Erik Bystad og Aleksej Perminow har i boken Nostalgi etter nåtid presentert et utvalg av hans lyrikk som forfatteren selv har godkjent.

«Han er en sjaman med ord og lyd; rom og allitterasjoner blir meningsbærende i hans lyrikk,» skriver Peter Normann Waage i et meget innsiktsfullt etterord i boken, og han fortsetter: «Han hever ordene opp fra deres leksikalske betydning, opphever denne og skaper et eget kosmos av assosiasjoner, symboler og bilder som ikke, slik man kunne frykte, forsvinner inn i en spekulativ tåke, men tvertimot kjennetegnes ved en poetisk pregnans og en teknisk treffsikkerhet som grenser til det vitenskapelige. Han ser, karakteriserer og lar tone frem.» Og Waage sammenligner ham i så måte med den spanske maleren Goya. Og nettopp Goya er det Voznesenskij har skrevet følgende hyllest til; og han sanksjonerer dessuten sammenligningen:

Jeg er Goya!
Mine øyehuler gaper som bombekratere,
pløyet av fienden som fløy over naken slagmark.

Jeg er sorgen.
Jeg er stemmen fra striden, jeg er rykende ruiner over sneen i enogførti.

Jeg er sulten.

Jeg er strupen
til den hengte bondekonen:
hennes kropp slo som en stormklokke
over det folketomme torget ...

Jeg er Goya!

Å, vredens druer!
Med voldsom vind mot vest virvlet jeg opp
asken av den ubudne gjesten!
Og i minnenes himmel hamret jeg inn
sterke stjerner som spiker.

Jeg er Goya.

En egen litterær tradisjon finner vi i Sovjetrepublikken Estland, hvor Jaan Kaplinksi (f. 1941) er en av samtidens mest betydningsfulle lyrikere. Hans ni diktsamlinger til nå er kommet i et samlet opplag på 75 000! Og det innen et språkområde som teller knapt 1,5 millioner sjeler.

Et svært fyldig utvalg av hans dikt finner vi i boken Same hav i oss alle. Gjendikteren, Turid Farbregd, er universitetslektor i nordiske språk i Helsinki. I februar i år ble hun, som den første utenfor den finsk-ugriske språkfamilie, tildelt det estiske forfatterforbunds pris Via Estica for sine oversettelser av estisk lyrikk.

Kaplinski er selv oversetter, og har gjendiktet bl.a. Olav H. Hauge og Paal-Helge Haugen til estisk. Man forstår ved lesningen av Kaplinski at han kan føle et visst slektskap med sine norske kolleger. Den ord-økonomisering, den fortettede poesi disse to er eksponenter for, finner man nemlig igjen i en del av Kaplinskis egen diktning fra 1970-årene. Tidligere hadde han eksponert sitt poetiske genius gjennom lange, utflytende og assosiasjonsrike verselinjer - dels med surrealistisk preg.

Kaplinski er en dikter man vanskelig kan gjerde inne, plassere i noen bestemt dikterskole. Konturene av et poetisk credo aner man i følgende linjer fra hans siste diktsamling til nå, Kvelden gir alt tilbake (1985):

... Alt eg skriv, det
skriv eg i trass mot den tyngda
som stadig kjem på nytt og vil
trykkje oss inn i søvnen til
dei rotnande blada og grasrøtene
og molda sjølv der alle dei utenkte tankane
og dei ufødde dikta våre ligg skjulte.

Kaplinski er ikke den eneste baltiske stemme på fjorårets norske lyrikkmarked. Antologien Poesi fra Litauen er et ganske ambisiøst prosjekt. Redaktørene, Finn-Henrik Aag og Zigfrydas Kalvaitis, har nemlig satt seg fore å «gi et bilde av de siste hundre års litauiske diktning». 38 poeter, derav 12 kvinner, er representert - de aller fleste av dem fra vårt århundre.

Det er selvsagt totalt umulig å finne noe minste felles multiplum for en nasjons lyriske diktning gjennom 200 år, men det kan være grunn til å nevne den posisjonen tradisjonen, naturen og fedrelandskjærligheten har hatt for litauiske diktere - noe som er ganske naturlig dersom man tar deres historie i betraktning.

Redaktørene har utstyrt hver av poetene med korte, leksikalske opplysninger, noe som har vært helt nødvendig fordi det ville vært svært vanskelig å finne sekundærlitteratur om dem på norsk. Som en liten smakebit fra boken velger jeg «Erklæring» av Justinas Marcinkevicius:

Jeg synger om følelsenes høye spenning
og solens spektrum i hjertene,
om tilværelsen, når mennesket blir
energi og ikke masse.

Jeg misliker stillheten,
dalens og fjellets - uansett:
og mennesket, det ser jeg som skuddet
som skal nå sitt mål.

Det er vanskelig å omtale litauisk lyrikk uten samtidig å nevne Odd Abrahamsen. Nettopp Abrahamsen er vel den som hittil har gjort mest for å gjøre baltisk poesi kjent for nordmenn. Også i 1988 publiserte han gjendiktninger, tyske denne gang, i en avdeling i sin egen diktsamling St. Birgitta kapell. Utvalget omfatter i alt 19 navn, hvorav Gottfried Benn nok er det mest kjente. Det er her tale om søkende diktere, urolige hjerter på leting etter mening og forsoning. Og som sådanne er de med på å tydeliggjøre det som i mange år har vært Abrahamsens eget prosjekt: «å bygge broer gjennom det delte Europa,» som Tor Obrestad har formulert det i en omtale.

En annen norsk lyriker som krydrer egenprodusert stoff med gjendiktninger, er Ellinor Lervik. I diktsamlingen Vigilie finner vi sonetter både av Shakespeare, Georg Trakl og Charles Baudelaire. Dessuten har hun med en tekst av Louis MacNeice og et lite utdrag av Nietzsches Ecce homo. Alle disse poetiske mosaikkbitene er med for å bygge opp om det som er Ellinor Lerviks eget poetiske univers - en religiøst fundamentert våkenatts-mystikk.

Den siste som skal fokuseres i denne oversikten over gjen-diktet lyrikk i 1988, er tyskeren Michael Krüger (f. 1943). «...en av de interessantaste rösterna i den moderna Förbunds-republiken Tyskland», skrev Lars Gustafsson om ham for noen år siden.

Alf Saltveit har i Teikna talar eit anna språk plukket fra Krügers produksjon i tiårsperioden 1976-1986, og har hatt som mål å «få fram så mykje som råd er av idérikdommen, spennvidda og mangfaldet i Krügers poesi». Paradokser, humor og språklig selvtukt preger disse tekstene - noe man forhåpentlig får et inntrykk av gjennom diktet «Poetikk»:

Kvit som snøen på papiret
som eg no omset dyrespora på, kvit
som historie, likskapar, kvit som skrifta
som eg møter, som eg følgjer ivrig,
kvit som snødikt, kvit som døden
som er ny når ein skriv han denne vinteren.

Krüger er idag forlagsdirektør i Carl Hanser Verlag i München.

____________________

Omtalte diktsamlinger

Jorge Luis Borges: DIKT. Oversatt av Lasse Midttun, Solum.

Alain Bosquet: I MANGEL AV SJEL. Oversatt av Rune Christiansen, Oktober.

Joseph Brodsky: GLADIATORENE. Oversatt av Ivar M. Ravnum, Solum.

Joseph Brodsky: LIVET I GRÅLYS. Oversatt av Ivar M. Ravnum, Solum.

Joseph Brodsky: EN FEMKOPEK AV GULL. Oversatt av Erik Egeberg, Cappelen.

Raymond Carver: MEN SJELA ER OGSÅ EIN GLATT DÆVEL. Oversatt av Tor Obrestad, Gyldendal.

T. S. Eliot: DET GOLDE LANDET OG ANDRE TIDLIGE DIKT. Oversatt av Paal Brekke, Aschehoug.

Jaan Kaplinski: SAME HAV I OSS ALLE. Oversatt av Turid Farbragd, Gyldendal.

Michael Krüger: TEIKNA TALAR EIT ANNA SPRÅK. Oversatt av Alf Saltveit, Solum.

Comte de Lautramont: MALDORORS SANGER. Oversatt av Annie Riis, Gyldendal.

Henry Lawson: I STORMENS ÅR. Oversatt av Ingvar Hauge, Solum.

Denise Levertov: MED ÅPEN MUNN. Oversatt av Hanne Bramness, Oktober.

George Oppen: OBJEKT. Oversatt av Jón S. Jónsson, Oktober.

Fernando Pessoa: DET ER IKKE MEG JEG FORESTILLER. Oversatt av Henning K. Dahl, Solum.

(Fernando Pessoa) KAFFEKJELENS VINGER. Oversatt av Kolbein Falkeid, Cappelen.

Carl Sandburg: RØK OG STÅL. Oversatt av Ove Røsbak, Cappelen.

Andrej Voznesenskij: NOSTALGI ETTER NÅTID. Oversatt av Erik Bystad og Aleksej Perminow, Dreyer.

POESI FRA LITAUEN. Redigert av Finn Henrik Aag og Zigfrydas Kalvaitis, Snøfugl.

(syv franske lyrikere) LIVET ER ENKELT OG GREIT. Oversatt av Rolf Enger og Finn Øglænd, Samlaget.

(tysk lyrikk) ST. BIRGITTA KAPELL. Oversatt av Odd Abrahamsen, Dreyer.

(div. gjendiktninger) VIGILIE. Oversatt av Ellinor Lervik, Solum.

Trivielle leseropplevelser

© Oddbjørn Johannessen, kronikk i Fædrelandsvennen 1. april 2000.

Det er mye «ukuelig livsvilje» og «indre styrke» i den kiosklitterære verden. Så populære er disse bøkene blitt at seriøse Cappelen Forlag hopper på karusellen. Bokmarkedet er i ferd med å endre seg.

Lysets rike ligger ved jordens midtpunkt og blir opplyst av Den Hellige Solen. I mange år har fremmede, lemuriere, madrager og mennesker arbeidet der inne med å fremstille en eliksir som fjerner alle onde og fiendtlige tanker fra menneskehjernen.

Slik starter det innmonterte resyméet av bind 19 i Margit Sandemos romanserien Sagnet om Lysets rike. Det har fått tittelen Drepende uskyld.

Jo, du har forstått det riktig. Jeg har gitt meg den kiosklitterære verden i vold. Ikke mindre en sju romanseriebind har jeg skummet gjennom, og jeg skal ikke underslå at det har vært en relativt sær leseropplevelse.

Ga det mersmak? Nei, jeg ville lyve hvis jeg svarte bekreftende på det. Ikke fordi det er et poeng for meg å skulle rynke på min finlitterære nese, men rett og slett fordi jeg hverken følte meg kulturelt beriket eller underholdt. Og jeg kom definitivt ikke nærmere noe godt svar på hvorfor det er denne typen triviallitteratur som topper bokmarkedets salgsstatistikker.

Nå er ikke triviallitteratur noe nytt fenomen. Masseselgende billigromaner har eksistert i vel hundre år her i landet. Det første store navnet var Rudolf Muus som solgte i bøtter og spann rundt forrige århundreskifte. I 1910 hadde bøkene hans nådd et - etter den tids målestokk - svimlende totalopplag på 700.000. Et litt senere eksempel, riktignok adressert til et noe «smalere» publikum, er Lars Rustbøle som skrev kristelige oppbyggelsesromaner på løpende bånd i flere tiår. Og så har vi jo Kjell Hallbing, da - som under psevdonymet Louis Masterson fant opp Morgan Kane-figuren. Da han avsluttet serien, hadde totalopplaget kommet opp i fire millioner.

De siste par tiårene har produksjonen og salget av billigromanserier tatt helt av. Selve dronningen av triviallitteraturen er Margit Sandemo - Norges sannsynligvis mest leste forfatter gjennom alle tider. Sagaen om Isfolket (47 bind) har tangert Morgan Kane-bøkene når det gjelder salgstall. Og etter det har hun skrevet Heksemesteren (15 bind) og er altså nå i gang med Sagnet om Lysets rike - en slags krysning av de to tidligere seriene. Til nå er det kommet ut 20 bind.

I tillegg til Sandemos siste (som i løpet av den tiden jeg har lest den. Allerede er blitt hennes nest siste) har jeg pløyd meg gjennom: Høvdingens brud av Bente Pedersen (Rosa-serien, bind 29), Manngard av Willy Ustad (Fire søsken-serien, bind 37), Sønner og døtre av Leif Frantzen (Slektsarven-serien, bind 7), Hjerterdame (Amerika-serien, bind 40) av Rune Angell-Jacobsen og Opprør (Brenning-serien, bind 4) av Tor Torkildsen. Alle disse bøkene er kommet ut på Bladkompaniet. I tillegg har jeg lest Cappelens ferske forsøk på å kaste seg inn i trivialkonkurransen: Jane Mysens Skjebnetro (Utvalgt av gudene-serien, bind 1), med handlingen lagt til «vikingtiden».

Alle har de det til felles at de kan karakteriseres som historiske romaner - unntatt Margit Sandemos serie som nærmest befinner seg utenfor historien, med sine sterke innslag av fantasy og science fiction. Det at handlingen i hvert fall ikke foregår i samtiden, ser forresten ut til å være en betingelse for denne typen litteratur - og kanskje for leserne av den. For det er ikke til å komme bort fra at det først og fremst dreier seg om en flukt til en enklere «virkelighet», med enklere og mer oversiktlige problemstillinger enn det vår kompliserte samtid kan by på.

Jeg kan ikke her gå inn på hver enkelt bok, men slå fast at noe av det som går igjen, er at hovedpersonene gjerne er outsidere i et relativt lite miljø. Særlig hos de kvinnelige forfatterne er disse outsiderne i besittelse av visse «hekse»-kvaliteter som for eksempel synskhet. Det gjør dem både farlige og tiltrekkende. Dessuten legges det stor vekt på kvaliteter som «ukuelig livsvilje» og «indre styrke». Ja, det er ikke måte på hvilke individuelle krefter som - ofte mot alle odds - kan stampes opp av jorden når det er nødvendig.

De mannlige forfatterne i utvalget holder seg i større grad - ikke uventet og svært tradisjonelt - innenfor en slags «hardkokt» realisme, og den historiske rammen er nærmere vår tid enn hos de kvinnelige. Et unntak her er Leif Frantzen som befinner seg på 1600-tallet, og som skriver - unnskyld uttrykkene - ganske motbydelige slektsromaner med et nærmest fascistoid fokus på sterke gener. Et originalt trekk er det forresten at all replikkveksling er på Storelvdal-dialekt.

Det at et tradisjonelt seriøst forlag som Cappelen nå utfordrer Bladkompaniet og andre triviallitterære forlag på deres hjemmebane, er et vel uttrykk for at markedet på bokfronten er i ferd med å endre seg. Den franske litteratursosiologen Robert Escarpit presenterte for vel 40 år siden sin kretsløpsteori, der han opererte med to adskilte rom for produksjon og distribusjon for sriøs litteratur og triviallitteratur: Det «dannede» og det «populære» eller «folkelige» kretsløp, og litteratursosiologien har senere holdt seg med disse begrepene, selv om skottene mellom de to kretsløpene gradvis er blitt gjennomhullet.

Cappelen har altså nå tatt skrittet ut i det litterære kretsløp fullt ut, og dette er nok noe vi vil se mer av etter hvert. Der er det nemlig penger å hente. Det må nevnes at det også er gått en bevegelse den andre veien. Margit Sandemo er blitt såpass litterært stueren at bøkene hennes er å finne i innbundet «praktutgave» i enhver seriøs bokhandel. Markedet styrer også her.

Fantasy - litterær depresjonsmedisin?

© Oddbjørn Johannessen, kronikk i Fædrelandsvennen 27. desember 2000. 

------------------------------------------

«Gjennomsnittslitte­raturen i dag hand­ler om depresjoner;
er skrevet av deprimer­te, anmeldt av depri­merte
og lest av de­primerte.»

Ordene tilhører Robert Jor­dan, amerikansk bestselger­forfatter innen den såkalte fantasy-genren. Det er for øv­rig ikke bare på salgsbaro­metrene han scorer høyt. Forlaget markedsfører ham som «en ubestridt ener» - «den fremste blant fantasy-forfattere som har tatt opp ar­ven etter Tolkien», og da er det litterær kvalitet det siktes til.

Fantasy er et genrebegrep av relativt ny dato, og det an­vendes om litteratur der handlingen er lagt til en "fan­tastisk", eventyrlignende ver­den, som gjerne enten er plas­sert i en litt diffus «middelal­der» eller utenfor tiden. Det er vanligvis den store, grunn­leggende kampen mellom de(t) gode og de(t) onde det hele dreier seg om, og det en­der alltid med nederlag for ondskapen.

Selv om begrepet er nokså nytt, er fenomenet svært gammelt. Litterære forløpere i vår krok av verden finner vi for eksempel i fornaldersagaer, Edda-diktning og folkeeven­tyr. Den første fantasy-fortellingen i norsk(-dansk) litteratur var nok Ludvig Holbergs Niels Klims underjordiske reise (1741). Den moder­ne science-fiction-romanen, som H. G. Wells gjorde en pio­nerinnsats for i 1895 da han utga Tidsmaskinen (Time Machine), er en nær slektning av fantasy-lit­teraturen. Et visst fantasy-element er dessuten til stede innenfor den magiske realis­men og for øvrig som innslag i mye moderne litteratur, kanskje særlig i bøker for barn.

Fantasy-diktningen skjøt for alvor fart rett etter andre verdenskrig da de to jevn­gamle engelske forfatterne J. R. R. Tolkien (1892-1973) og C. S. Lewis (1898-1963) skapte hvert sitt fantastiske univers. Tolkien «tjuvstartet» forres­ten da han i 1937 kom med Hobbiten (The Hobbit), men det var først i 1954-55 han virkelig utviklet sitt Midgard (Middle Earth) i trebindsverket Krigen om ringen (Lord of the Rings). Parallelt med dette skrev Lewis sjubindsserien om fantasilandet Narnia. Begge hadde solid teoretisk ballast: Tolkien var profes­sor i engelsk språk og littera­tur, Lewis hadde tilsvarende tittel i engelsk middelalder­- og renessansediktning. I ut­gangspunktet ble bøkene de­res oppfattet som barnelitte­ratur, men etter at først og fremst Tolkien ble gjort til kult-forfatter av amerikanske studenter på 1960-tallet, fikk de status som «seriøse» vok­senbøker. Senere, særlig de siste par tiårene av det forri­ge århundret, fikk genren virkelig vind i seilene.

Det skrives nå massevis av fantasy-litteratur både for barn og voksne. Også denne høsten er det kommet ut flere slike bøker. Jeg har bladd gjennom noen av dem: To norske og to oversatte. Philip Newths (f. 1939) roman Den utvalgte (Aschehoug) har litt større barn som primær mål­gruppe. Det handler om hek­ser, trollmenn og tryllesta­ver. Om positiv magi og svart magi. Det er ikke helt klart om det som skjer er «virke­lig» eller om det er drøm. Boken er spennende uten å væ­re skremmende. Kanskje litt Harry Potter-inspirert.

Den andre norske romanen er bind fire av et planlagt seksbindsverk av B. Andreas Bull-Hansen (f. 1972). Han de­buterte i 1996 og har allerede etablert seg som «en av våre mest leste forfattere innen den mytiske og eventyrlige genren» (jf. Tiden Norsk Forlag, som på sin side har etablert seg som selve fantasy-forlaget). Ro­manserien har fellestittelen »Horngudens tale», og det ny­utkomne bindet heter Cern­unnos komme. Bull-Hansen beveger seg i et mytisk land­skap som er en slags krys­ning av norrøn og keltisk tra­disjon. På sine egne inter­nett-hjemmesider presente­rer han seg som historiefor­teller, og han ser - hvis jeg forstår ham rett - seg selv som bærer av en tradisjon det er et ganske formidabelt tidsspenn i. Han har nemlig plassert handlingen i nærhe­ten av jernalderen et sted. Det er ikke sa lett å finne gno­mer og drager i romanen hans, men guder er det nok av. Kanskje er det mer snakk om en form for «historisk» roman med fantastiske innslag enn gjennomført fantasy­diktning. Han prøver på et vis å rekonstruere historien ved hjelp av mytologi-re­search og kreativ innlevelse. Jeg må innrømme at jeg ikke henger helt med.