Enda noen flere artikler.
Innhold:

46. Romanen Lu av Øystein Lønn. Et forsøk på analyse. 
47. Den oversatte lyrikken 1988. En gjennomgang.
48. Trivielle leseropplevelser.
49. Fantasy - litterær depresjonsmedisin?
50. Øystein Lønn (1936-2022).
51. Da Jesus ble hippie.
52. Kristenmarxisten Johanna Schwarz (1931-1996).
53. Da Hamsun fikk skrivesperre.
54. Thor Vilhjálmsson (1925-2011).
55. Vi må ikke glemme "Sanger-Hans"! Om Hans Aleksander Hansen.
56. Mysterier - Hamsuns mest sammensatte verk.

Romanen Lu av Øystein Lønn.
Et forsøk på analyse.

Av Oddbjørn Johannessen
(studentoppgave ved ADH (norsk grunnfag) våren 1980)

-----------

Øystein Lønn er født i 1936, og han debuterte i 1966 med novellesamlingen Prosesjonen. Deretter fulgte to romaner: Kontinentene i 1967 og Arkeologene i 1971. I 1973 kom en ny novellesamling med tittelen Historie, som så ble fulgt av romanen Hirtshals Hirtshals i 1975. Romanen, eller fortellingen, som forfatteren selv kaller den, Lu, kom i 1977. Sist høst (1979) kom så Der humlene suser. En i Norge ved fire av dem, som Lønn har forfattet sammen med Olav Angell, Johan Fr. Grøgaard og Arild Nyquist.

Hovedpersonen i romanen Lu er en maskinarbeider ved navn Walther Lauritsen, blant venner bare kalt Lu. Han våkner en morgen opp i sin leilighet etter et ferieopphold i Roma - og tenker på hva han skal bruke den siste ferieuken til. Planene hans blir drastisk endret ved at han blir eneste øyenvitne til et mord på et lavere tak under et av vinduene i leiligheten. Lu gjenkjenner morderen som en arbeidskamerat ved navn Steffens. Så langt er Lus tanker og handlinger greie og «normale». Men så - uten forutgående refleksjon - åpner han vinduet og vinker ned til Steffens.

Han visste med en gang at han kom til å angre. Det er slike ting man ikke gjør.
Han hadde gått over grensen. Og nå var det for sent.

Nå begynner en rastløs og omflakkende tilværelse for Lu. Han traver gatelangs og opplever byen og tilværelsen i løsrevne brokker. Ferden går ut og inn av restauranter og kaféer - på kryss og tvers med taxi og buss. Dette skjer uten at Lu egentlig vet hvorfor. Verden og livet opplever han som en karusell:

Og han visste instinktivt at han en gang for alle var gått på karusellen. Nå var det bare å klamre seg fast inntil han ramlet av i en av svingene. Det er som en gammel regle, tenkte han. Men det pussige er at jeg ikke husker den.

Han er ikke på høyde med situasjonen. Jakter han på Steffens, eller jakter Steffens på ham? Eller jakter de kanskje sammen på en felles fiende?

Den eneste leveregel Lu hittil har hatt, er en han har arvet fra sin far, sveiseren og amatørgartneren:

Løp dersom du en gang sitter i saksen.
Ikke se deg tilbake. Bare løp.

Han beundrer mennesker som handler, som «får gjort noe». For Lu er det et stort problem at han ikke vet hvordan han skal handle.

Etter hvert blir han mer aktiv, selv om handlingene hans virker svært lite målrettede. Han prøver gjentatte ganger å oppsøke Steffens, som han på en måte både beundrer, frykter og hater. Dette fører imidlertid ikke til noe resultat. Dessuten ringer han fem ganger til politiet - uten egentlig å ha noe å si. Han begår lovbrudd og stjeler blant annet en pistol. Denne sitter han med i romanens sluttscene, mens Steffens er på vei opp trappene til ham.

Dette er i korte trekk handlingsgangen.

--

Når jeg nå skal gjøre et forsøk på en analyse av Lu, finner jeg det naturlig å først konsentrere meg om komposisjonen og de øvrige dikteriske virkemidlene forfatteren har benyttet - før jeg går inn på en mer tematisk tolkning.

Romanen følger stort sett en naturlig kronologi, bortsett fra de retrospektive informasjonene om Lus Roma-tur. På de første sidene i boken blir Lu presentert for leserne. Vi får vite at han er maskinarbeider, og at han bor i en ganske stor by. Barndommen hans får vi vite svært lite om, bare at han er oppvokst i en småby hvor han likte seg ganske godt.

Nå er han midt i tyve-årene - en ungkar og et ordensmenneske som liker faste vaner. Og han er meget omstendelig når det gjelder disse vanene sine. Dessuten blir vi informert om at han liker å legge planer, uten at så svært mange av dem blir realisert. Han er, kort sagt, et nokså «normalt» gjennomsnittsmenneske.

Spenningen i romanen stiger radikalt i og med mordet, men kurven flater seg deretter mer ut. Spenningstopper inntrer med visse mellomrom. De kan markeres ved telefonoppringningene til Steffens og til politistasjonen. Også ved lovbruddene som Lu etter hvert gjør seg skyldig i, er det øket spenning. I tillegg øker spenningen ved Lus forskjellige visitter i «Skipet» - Steffens' stamkafé. En ganske høy spenningstopp inntrer når Lu blir utsatt for en alvorlig matforgiftning nettopp i «Skipet». Selve høyspenningen kommer imidlertid ikke før i sluttscenen hvor Lu, som allerede nevnt, sitter og venter på Steffens med pistolen klar.

Noe dramatisk vendepunkt er det vanskelig å finne i romanen. Det er snarere tale om en jevn utvikling fram mot en endring av forholdet mellom Lu og Steffens. Fra mordtidspunktet av er det et klart kontrastforhold dem imellom: Steffens er forbryteren, mens Lu er en vanlig fabrikkarbeider som helt uforskyldt er blitt vitne til forbrytelsen. Etter hvert identifiserer Lu seg på en måte mer og mer med Steffens og begynner selv å begå lovbrudd.

Romanen har egentlig to hovedpersoner (Lu og Steffens), selv om alt sees gjennom den ene av dem - Lu. Synsvinkelen er overveiende personal, selv om 3. persons-fortellerens stemme høres innimellom - rent refererende:

Lu la to tiere på duken. Hovmesteren fikk ved synet av pengene tilbake sin vanlige holdning og skrev ut en regning som Lu puttet i lomma. (s. 67)

Setningsstrukturen er parataktisk/asyndetisk, noe som gjør seg sterkt gjeldende når situasjonen blir dramatisk:

Han skulle kverkes. Og han skulle kverkes med gift.
Ikke et eneste menneske ville tro på det. Ikke Gunn.
Ikke vaktmesteren hjemme i blokka. Ikke Halvorsen i vakta.
(s. 31)

Handler så romanen Lu bare om et gjennomsnittsmenneske som blir frustrert og rådvill på grunn av en ekstraordinær situasjon? Så rent ut av lage at alt han foretar seg, blir desperat og planløst? Til dette kan det være rimelig å svare både ja og nei. Ved en overfladisk tolkning kan et positivt svar på spørsmålet virke logisk. Går man derimot dypere inn på personen Lu, og ser nærmere på det forholdet han har til sine medmennesker og til omgivelsene for øvrig, må svaret bli mer komplekst. Mordet virker bare som en katalysator på en latent frustrasjon. Det får ham til å våkne opp og innse det absurde i hans egen tilværelse. For første gang blir han seg bevisst at han bare har fått med seg et fragmentarisk livsbilde. Han har nesten utelukkende betraktet verden gjennom bilvinduer, utstillingsvinduer og avisoverskrifter. Sentralt har farens «leveregel» om alltid å stikke av fra vanskeligheter, stått.

Når jeg innfører begrepet oppvåkning her, skylder jeg samtidig å legge til at hele romanen kun skildrer de første skrittene i en slik, og det er ved romanens slutt ennå uvisst hvordan utfallet vil bli. Lu er faktisk ikke kommet så mye lengre der enn ved romanens begynnelse. Et par viktige endringer har dog skjedd:
1. Han har begynt å innse det absurde i sin egen livssituasjon.
2. Han har begynt å gjøre som de menneskene han ser opp til - handle.

De handlingene han foretar seg, kan vurderes på minst to måter. Man kan fordømme dem som utelukkende forbryterske og samfunnsnedbrytende. Et viktig spørsmål er selvsagt da: Hva er årsaken til at han gjør det han gjør? Her er det fristende å trekke inn et lengre sitat fra romanen:

Det er lovene. Det er de fordømte lovene.
Det er egentlig dem jeg stikker av fra.
Han forsto at å såkalt oppklare mordgåten var å kjenne lovene.
Han forsto dem bedre nå. Alle dem som lå i Steffens' kjølvann
og som før eller siden slo kloa i ham. Han forsto etter hvert at
å forstå lovene var å forstå spillet.
Hvilket spill? Tenkte han. Jeg blir ikke trøtt av dette spillet.
Jeg skjelver ikke på hendene. Det er tvert imot slik at jeg fra
første øyeblikk visste hva jeg skulle gjøre. Uten å nøle fulgte
jeg mine egne lover. Hvor pokker hadde jeg fått dem fra?
Hvem hadde lært meg dem? (s. 62)

En mer positiv måte å vurdere Lus lovbrudd på er å se dem som fortvilte forsøk på å oppleve noe reelt, få et konkret grep på tilværelsen. Egentlig henger begge disse vurderingsmåtene sammen.

Hva så med forholdet mellom Lu og Steffens? Jeg har tidligere nevnt at Lu ser på Steffens med en blanding av beundring, frykt og hat. Han beundrer ham fordi han har greid å gjennomføre en handling - sette noe ut i livet (muligens også fordi han går på tvers av lovene). Samtidig frykter han hevn fra Steffens fordi han, Lu, vet for mye. I tillegg hater han Steffens, som er årsaken til at tilværelsen har floket seg til for ham. Forholdet dem imellom blir etter hvert mer komplisert enn som så. De kommer på en måte til å befinne seg på samme plan:

Plutselig forsto Lu at han ikke kunne ta knekken på Steffens.
Det var umulig.
Det var ingenting hos Steffens han kunne ta knekken på. De kunne bare slå hverandre i hjel.
(...)
Lu og Steffens var like elendige. De balet med de samme tingene.
Bodde på de samme pensjonatene. Og ble betalt etter nøyaktig de samme akkordene.
(...)
Vi tar også de samme sjansene, sa han høyt.
(...)
Skulle han angi Steffens til dommerne? Til dem som laget
reglene og eide alt?
Han og Steffens var likemenn. Like fylt av det samme hatet. (s. 90-91)

Det at de er likemenn, får vi også en indirekte opplysning om i romanen. Begge er nemlig knyttet til tallet seksten. Lu jobber ved maskin nummer seksten hos Rafoss, mens nummeret på Steffens' pensjonatrom også er seksten.

Hvorfor sitter Lu i romanens sluttscene og venter på Steffens med en pistol i hånden? Svaret er åpent. Det er i det hele tatt ikke enkelt å formulere kort og konsist et mulig tema her. Romanen kan imidlertid - på ett nivå - leses som samfunnskritisk, med skytset rettet mot et sterkt byråkratisert demokrati, som svekker individets muligheter for medbestemmelse. Som fremmedgjør enkeltmenneskene, slik at de blir marionetter i et spill som drives av «dem som lager reglene og eier alt». Dersom dette er en rimelig forståelse, kan sluttscenen tolkes som et rop om hjelp fra et slikt fremmedgjort individ i dette absurde spillet. Følgelig vil denne scenen også utgjøre romanens klimaks, og det er opp til leserne å dikte videre. Kommer Lu til å drepe Steffens? Eller vil de kanskje finne hverandre på et felles ståsted?

Jeg synes på mange måter det kan være naturlig å trekke noen paralleller mellom Lu og Mersault i Albert Camus' Den fremmede. Begge lever i en absurd verden og opplever en sterk fremmedfølelse overfor livet omkring. Ingen av dem later til å ha et rikt indre følelsesliv - et inntrykk som økes ved den knappe, parataktiske stilen.

En viktig forskjell eksisterer likevel. Angrepet i Den fremmede synes mer rettet mot livet og verden i generell forstand. Livet er absurd og irrasjonelt. Handlingslammelsen og fremmedgjøringen oppstår når mennesket i det hele tatt krever av tilværelsen at den skal ha en mening. I Lu, derimot, oppfatter jeg det absurde som mer sosialt betinget. Romanen er mer et angrep på et system som fører til at «den lille mann» bare blir mindre og mindre. For at han ikke skal bli altfor brysom, blir han proppet med tilbud - mer eller mindre meningsløse sådanne.

Den oversatte lyrikken i 1988.
En gjennomgang. 

© Oddbjørn Johannessen, Lyrikkvennen 1/1989 (Bokklubbens Lyrikkvenner).

_________________

Norske forlag gir hvert år ut et visst antall bøker med oversatt lyrikk. De siste ti femten årene har dette antallet ligget et sted mellom fem og tolv. En bemerkelsesverdig økning kunne imidlertid registreres i 1988 - ja, faktisk mer enn en fordobling.

Fenomenet er interessant, selv om det er for tidlig å trekke slutninger i retning av at vi ser konturene av en ny poesi-tenkning her til lands. Jeg skal heller ikke prøve meg på noen inngående analyse av fenomenet, bare innledningsvis antyde noen mulige årsaker. Og med fare for å bli grundig høvlet ned av et samlet norsk poetlaug, finner jeg det tjenlig å tale i relativt store bokstaver. Kanskje ser vi nå et brudd med 70-årenes lyriske «selvbergingsmentalitet» - den tanke at nær sagt ethvert sjelsprodukt forfattet på ensomme student-hybler eller ved kjøkkenbenken var godt nok til utgivelse i bokform. Med støtte i en slags «Hvermannsens» poetikk som kom til uttrykk gjennom en misforstått politisering av og «folkelighet» i versekunsten, gikk det inflasjon i diktskrivingen - med den følge at de virkelig dyktige poetene nærmest druknet i et hav av talentløshet. Dønningene merkes ennå, men en større formbevissthet, en sterkere eksperimentvilje har de aller siste årene begynt å gjøre seg gjeldende - særlig blant en del av våre yngre lyrikere.

Formbevissthet - ja, kunst overhodet - oppstår aldri i et intellektuelt vakuum. Det at man har intellektuelle og litterære røtter, for så igjen å frigjøre seg fra dem, er nødvendig for enhver forfatter. Kanskje er alle disse gjendiktningene nettopp et uttrykk for en slik erkjennelse. En slags vareopptelling av norske lyrikeres inspirasjonskilder. Mange av gjendikterne er nemlig selv aktive poeter. Det at røttene har høyst internasjonale forgreninger, viser bare at vi er en del av det litterære verdenssamfunnet her på berget også. Jeg har ingen pretensjoner i denne oversikten hverken av akademisk eller litteraturkritisk art. Jeg skal også prøve å holde meg unna enhver vurdering av gjendikternes dyktighet. Mitt anliggende er rett og slett å gi en presentasjon av de aktuelle bøkene og forfatterne.

Enkelte bøker som kunne ha vært tatt med, har jeg av forskjellige grunner valgt å plassere utenfor rammen. Det gjelder to salmesamlinger fra Norsk Bokreidingslag, to Shakespeare-dramaer og en ny utgivelse av Dantes Den guddommelige komedie. Alle disse har jeg utelatt av genrehensyn. Cornelis Vreeswijks Till Fatumeh (Gyldendal) har heldigvis fått beholde sitt svenske originalspråk og hører derfor heller ikke hjemme i en oversikt over oversettelser.

Videre har vi en spennende samling dikt og noveller skrevet av innvandrere i Norge, Sverige og Danmark - Roser i snø, redigert av Khalid Salimi (Cappelen/Antirasistisk senter). Selv om en del av tekstene er skrevet på forfatternes morsmål og senere oversatt, er de blitt til i en skandinavisk kontekst. Derfor har jeg også holdt den utenfor den følgende gjennomgangen. Jeg vil imidlertid ikke nøle med å gi Roser i snø varme anbefalinger.

Endelig gjelder det Håvard Rems gjendiktning av Leonard Cohen, Kjærlighet og hat (Cappelen/Bokklubbens Lyrikkvenner), som blir presentert annet sted i tidsskriftet. Da står vi igjen med i alt 21 bøker, fordelt på 16 utvalg fra enkeltpoeters produksjon, 2 antologier og 3 diktsamlinger av norske lyrikere, hver med en betydelig avdeling gjendiktninger.

Det kan være naturlig først å presentere to lyrikere av skandinavisk herkomst, nemlig Henry Lawson og Carl Sandburg. Ikke bare på grunn av den åpenbare slektshistoriske parallellen, men også fordi deres sosiale miljø og utgangspunkt for kunstnerisk utfoldelse har klare likhetstrekk. Deres arbeiderklassebakgrunn og litterære tematikk gjorde dem begge til folkepoeter på hvert sitt kontinent.

Den eldste av dem, australieren Henry Lawson (1867-1922), er paradoksalt nok den som er minst kjent her i landet. Det paradoksale ligger i at han faktisk var halvt nordmann i og med at faren, Niels Larsen, var født og oppvokst på Tromøya ved Arendal. I et fyldig og biografisk orientert forord gjør oversetteren Ingvar Hauge rede for slektshistorien til denne poeten som den australske stats-minister i en tale ved begravelsen kalte «Australias største skald». Boken, som har fått tittelen I stormens år, presenterer Lawson som «den dikteren som først viste australierne at de ikke bare var utvandrede briter, men et eget folk med sine spesielle karaktertrekk». I lange, episke rimdikt for-midler han livsfølelsen til den jevne sliter fra byen eller bushen. Diktet «Ansikt i gaten» fra 1888 verbaliserer på en enkel og konkret måte livsfølelsen i storbyslummen. Såvel formen som innholdet gir sterke assosiasjoner til Rudolf Nilsens «Nr. 13». Lawsons dikt er imidlertid beskere i tonen. Det mangler Nilsens bittersøte humor, men det politiske poeng er det samme:

Nei, ikke før den åpne kampens røde time slår
vil terroren ta slutt en stund i gaten utenfor -

Nå er det likevel ikke byen som er Lawsons fremste sujett. Det er bushens nybyggere, gullgravere, eventyrere og farende folk han har tapt sitt poetiske hjerte til. I det sentrale diktet «Inn i landet» fra 1892 idealiserer han slettelandets frihet, uten at han dermed legger skjul på dette landskapets rå barskhet «hvor, i sky av rustrødt sand-støv, solstekt oksedriver går/ langsom fremom mager gjeter bak en hjord av trege får». Dette diktet viser både hans identifikasjon med og forkjærlighet for «enkle» mennesker og hans motvilje mot litterære formeksperimenter:

Er tilbake fra min reise inn i landet - at jeg dro!
Der, blant sydlige poeter, prøvde jeg å sette bo.
Jeg har mistet illusjoner som ble tatt av vind og vær
- brent en mengde motedikt. Er glad jeg nå er her.

Henry Lawson var også novellist, og et utvalg av hans beste noveller kom ut parallelt med I stormens år. Også her er det Ingvar Hauge som har besørget oversettelsen til norsk.

Også Carl Sandburg (1878-1967) var annengenerasjons immigrant, med foreldre fra Norrland i Sverige. Og i likhet med Lawson var såvel hans utgangspunkt som hans mål for diktningen «the plain man». Han vil gjøre det tilsynelatende ordinære ekstraordinært, synliggjøre poesien i det antatt hverdagslige. Hos ham er det ikke byen og bushen diktene vokser ut av, men byen og prærien - nærmere bestemt Chicago og Midtvesten. Ved siden av solidariteten med den jevne sliter, er det først og fremst kjærligheten til nasjonen og naturen som gjennomsyrer verselinjene hans.

«Den mest amerikanske av alle amerikanske diktere etter Whitman» er han blitt kalt. Og nettopp Walt Whitman merker man tydelig ekkoet av i mange av diktene hans, uten at han dermed blir noen epigon. Ove Røsbak har i Røk og stål gjendiktet Sandburg til normalisert hedmarksdialekt fordi, sier han i forordet, den «har noe av samme rot» som «Sandburgs slepende tonefall fra Midtvesten». Det er det mulig han har rett i. I hvert fall er resultatet blitt svært levende og frisk poesi der originalens umiddelbarhet er blitt tatt godt vare på. I motsetning til Lawson har Sandburg øvet sterk innflytelse på en del skandinaviske poeter, noe Røsbak også påpeker. Foruten seg selv nevner han svenskene Artur Lundkvist, Erik Blomberg og Elmer Diktonius - samt nordmennene Rolf Jacobsen og Hans Børli. Drypp fra hele Sandburgs poetiske forfatterskap er representert i Røk og stål, fra debutsamlingen Chicago Poems (1916) til en del nyere, udaterte dikt. Som et velegnet eksempel på den amerikanske proletarpoeten i Røsbaks gjendiktning har jeg valgt «To fræmende et frokost» fra samlingen Smoke and Steel (1920):

Loven sier du og je tilhører enannen, George.
Loven sier at du er min og at je er di, George.
Og det er en million mil snøstormer, en million ovner i helvete
mellom stolen der du sitt og stolen der je sitt.
Loven sier at to fræmende skal eta frokost sammen
etter netter på hønnet åt en arktisk måne.

Til tross for at George Oppen (1908-1984) debuterte allerede i 1934 med poesiboken Discrete Series, og til tross for at han på det tidspunkt var omgangsvenn med Ezra Pound, har han vært et ukjent navn utenfor USA. Årsaken kan være at det gikk nesten tredve år før han kom med bok nummer to, slik at hovedproduksjonen hans foregikk så sent som i 1960- og 1970-årene.

I hjemlandet ble han for alvor oppdaget etter at han i 1969 mottok Pulitzer-prisen for poesi. Og nå presenterer Jón Sveinbjørn Jónsson et utvalg av hans dikt for norske lesere i boken Objekt.

Selv om Oppens poetiske formspråk ligger nær opp til Pounds imagisme, ble vennskapet dem imellom brutt i løpet av 30-årene av ideologiske grunner. Pounds dragning mot den italienske fascismen passet dårlig sammen med Oppens sosialistiske grunnholdning. Ideologisk er det imidlertid ikke så stor avstand fra Oppen til Sandburg, men poetisk er det et hav mellom dem. Der sistnevnte er enkel og folkelig, er Oppen eksperimentell og ofte vanskelig tilgjengelig med et vell av allusjoner til både seg selv og andre. Tittelen Jónsson har satt på diktutvalget - Objekt - er samtidig et stikkord for en del av fundamentet for Oppens poetikk, der objektiv iakttagelse er selve grunnstenen. Kanskje kan følgende dikt fra Discrete Series illustrere noe av det:

Hun ligger, høy hofte
på ei flat seng
Og etter -
sola svinner.

Plante, jeg puster - Å, åpenbart,
øyne bein armer hender fingre,
bein i silke.

«Eg hatar sjuskete og tilfeldig skriving anten det nå blir gjort under eksperimenteringa sin vimpel eller det bare er klosset utført realisme ... Altfor ofte er eksperimentering eit påskot for å vera likesæl, toskete eller plagierande når ein skriv. Endå verre - eit påskot til å brutalisere eller framandgjere lesaren.» Vi er fremdeles i USA - kraftsalven tilhører Raymond Carver (f.1939) i Tor Obrestads oversettelse. Boken Men sjela er også ein glatt dævel inneholder 50 av Carvers totale pro-duksjon på 225 dikt. Vi har beveget oss bort fra det esoteriske og igjen nærmet oss det enkle og umiddelbart tilgjengelige:

Jenta passar bua.
Ho står i vindauga
og pirkar ein trevl svinekjøtt
ut frå tennene. Dovent
ser ho på menn i dressar,
vestar og slips
fiske etter aure i Lough Gill
nær øya Innisfree.
Restane etter middagen
størknar i vinduskarmen.
Lufta er varm og stille.
Ein gauk gjel.

Denne første delen av diktet «Sene» viser tydelig den nær-mest anti-poetiske stilen Carver anvender. Det er dagliglivets traumer og gleder han skriver om, og han gjør det i et personlig og ujålete språk. Mange av diktene er på sett og vis en form for upretensiøs hverdagsprosa, der tilværelsen beskrives som styrt av nådeløs, blind tilfeldighet.

Den amerikanske drømmen er for lengst død og begravet, og livsgleden knytter seg til «the small things of life»: En plutselig forelskelse, en kaffe-kopp ved vinduskarmen, en uventet og vakker naturopplevelse.

Også Denise Levertov (f. 1923) er opptatt av hverdagsspråket. Hennes forbilde er William Carlos Williams, og i et essay om hans diktning (1973) skriver hun: «Bare den diktningen som har sine røtter i språket slik det snakkes står fritt til å utforske og gjenoppta alle de virkemidlene som ellers må ses på som 'ren litteratur'.» En kvinnelig norsk kollega av Levertov, Hanne Bramness, har gjendiktet henne for oss i Med åpen munn. Denise Levertov ble født i England av jødiske foreldre, men utvandret til USA to år etter at hun hadde debutert som forfatter. Der utviklet hun seg til å bli en av de sentrale stemmene i amerikansk samtidslyrikk. En viktig impuls har hun funnet i jødisk mystikk, og hennes dikteriske program innbefatter en forening av kjærlighet, politikk og mystikk. Et poetisk uttrykk for dette finner vi i diktet «Høstlig» fra samlingen Life in the Forest (1978):

Vinden strømmer
gjennom
høye løvkledte grener. Midt
på natten lyser
vindens tenner, calavera.
Månen ligger i mørke.
Under den myke huden
banker hemmelig blod,
sakte. Vinden knekker
grenenes motstand. Et vev
av motsatte rytmer. Så
det er slik tiden
fører an? Murstein er igjen blitt leire
i Niniveh?
Shebas lykter
senkes ned
i ørkenens tidevann?

Dette diktet illustrerer ellers at Levertovs hverdagsspråk anvendes på en noe annen måte enn hos Sandburg og Carver, i og med at hun ikke er redd for å tilføre det allusjoner.

T. S. Eliot (1888-1965) emigrerte i motsatt retning av Denise Levertov, nemlig fra USA til England. Boken Det golde landet og andre tidlige dikt, der Paal Brekke har vært ansvarlig for gjendiktningen, kunne kanskje ha vært utelatt fra denne oversikten fordi den samme Brekke allerede i 1949 gjorde The Waste Land tilgjengelig på norsk. Av flere årsaker vil vi likevel stanse litt opp ved denne nyutgivelsen.

For det første var det ifjor hundre år siden Eliot ble født. For det andre har Brekke revidert teksten, slik at den i denne utgaven ligger nærmere opp til originalen. For det tredje har han føyet til en del nye dikt. Og for det fjerde er The Waste Land en av de aller mest innflytelsesrike diktsamlinger som er utkommet i dette århundret.

Denne nye utgaven på norsk må således betraktes som en betydelig poetisk begivenhet. Jeg skal ikke si noe mer om den, bare som en kuriositet nevne at Rogalands-poeten Jan Inge Sørbø i sin siste diktsamling, Babettes gjester, har med et dikt med klare hentydninger til Eliots berømte «J. Alfred Prufrocks kjærlighetssang». På sørbøsk heter det «Prufrock i Boknafjorden». Allusjonslyrikkens mester har beholdt sin inspirasjonskraft.

Argentineren Jorge Luis Borges (1899-1986) har først og fremst vært kjent hos oss som en fremragende prosaist. Han startet imidlertid sitt forfatterskap som eksperimentell poet. Etter et opphold i Spania brakte han med seg ultraismens poetiske idealer tilbake til sin hjemby, Buenos Aires, hvor han debuterte i 1923 med Fervor de Buenos Aires (Buenos Aires-feber). Ultraistene ville fornye lyrikken ved hjelp av overraskende ordsammenstillinger og brudd med tilvant syntaks og språklig logikk. Man må kunne betegne retningen som temmelig esoterisk, ofte med klar tendens mot det estetiserende. Det er, kort sagt, ikke så mye «folkelig» ved Borges' lyrikk.

For første gang finnes nå et fyldig utvalg av denne delen av hans forfatterskap på norsk, i en bok som ganske enkelt har fått tittelen Dikt. Det er Lasse Midttun som har vært ansvarlig for oversettelsen. Tematisk kretser Borges om tilværelsens kompleksitet, dens labyrint-preg. Universelle spørsmål er det som opptar ham, og selv om han er til stede i sin samtid, merker man i diktene hans en ganske markant heroisering av historien - både den argentinske og senere også den angelsaksiske-norrøne. Antagelig som en følge av denne tilbakeskuende tendensen, blir hans poetiske temperament ofte kjennetegnet av nostalgi og vemod.

Borges' poetiske forfatterskap faller i to deler - den første i 1920-årene, mens den andre ikke starter før et godt stykke ut i 1950-årene. De nyere diktene er mindre ordrike og mindre metafor-mettede enn de tidligere, noe som nok til dels skyldes påvirkning fra de norrøne skaldekvadene. Tematikken er imidlertid i alt vesentlig den samme hele tiden. Et godt eksempel på reduksjonistiske sider ved Borges' livsanskuelse finner vi i diktet «Selvmordet» fra 1970-årene:

Ikke en stjerne blir igjen i natten.
Natten blir ikke igjen.
Jeg vil dø og med meg summen
av det utålelige universet.
Jeg vil utviske pyramidene, medaljene,
kontinentene og ansiktene.
Jeg vil utviske ansamlingen av fortid.
Jeg skal gjøre støv av historien, støv av støvet.
Jeg ser den siste sol i vest.
Jeg hører den siste fugl.
Jeg etterlater intetheten til ingen.

Fernando Pessoa (1888-1935) regnes blant sine portugisiske landsmenn for å være nasjonens største poet i nyere tid. Ikke desto mindre har han vært nærmest ukjent utenfor Portugals grenser. Hundre år etter hans fødsel foreligger det plutselig to bøker på norsk med Pessoa-gjendiktninger. Den unge poeten Henning Kramer Dahl har satt sammen et fyldig utvalg i boken Det er ikke meg jeg forestiller. Han har også med et biografisk/litterært, meget personlig formet etterord - og i tillegg en del utfyllende noter. Hans eldre kollega, Kolbein Falkeid, har i diktsamlingen Kaffekjelens vinger gitt Pessoa ordet i siste del.

Pessoa var tiltrukket av kristen, udogmatisk mystikk - en mystikk som ofte hadde nasjonale undertoner. Han er en grensesprengende poet, bortimot umulig å plassere i litteraturhistorisk bås, blant annet på grunn av at han, lik Søren Kierkegaard, inkarnerer flere forskjellige dikterpersonligheter. Disse personlighetene - eller heteronymene - er selvstendige i forhold til hverandre: Alberto Caeiro er den enkle, anti-metafysiske naturdikter, Alvaro de Campos er Whitman-beundrer og ekstatiker, mens Ricardo Reis representerer besinnelsen og tilstreber en balansert livsanskuelse. I eget navn skrev Pessoa dikt hvor han først og fremst fremtrådte som en rasjonell mystiker.

Flere av Pessoa-diktene hos Kramer Dahl og Falkeid er identiske, og man ser at de har løst det rent språklige problem ved oversettelsen noe forskjellig. Kramer Dahl påpeker i slutten av sitt forord: «Pessoa nærmest revolusjonerte det portugisiske sprog; faktum er at det på dagens norsk, som stort sett humper fremover på ett eneste stilnivå, er vanskelig å få frem hvilket dramatisk brudd med portugisisk lingua Caeiros og Campos nøkterne sprogbruk markerer.»

Det oversatte resultat viser at Kramer Dahls Pessoa er blitt atskillig mer høystemt enn Falkeids, som uttrykker seg i svært muntlige vendinger. Hvem av dem som har tatt best vare på originalens stilistiske særpreg, er ikke jeg i stand til å bedømme, men som en smakebit både på Pessoa og på de to gjendikterne, serveres her til slutt diktet «A morte e a curva de estrada» fra 1932:

Døden er en sving på landeveien,
Å dø er bare å være ute av syne.
Jeg lytter og hører at du har levet
Før, slik jeg lever nå.

Jorden er laget av himmel.
Løgnen har intet rede.
Ingen er gått tapt, noensinne.
Sannhet og vei er alt som er.

(Henning Kramer Dahl)

Døden er veisvingen. Å dø
er å komme ut av syne, bare det.
Lyslevende som jeg er
hører jeg deg gå foran.

Jord er laget av himmel.
Om løgner har reir? Hå nei!
Ingen er blitt borte noengang.
Alt er sannhet og vei.

(Kolbein Falkeid)

«Det er ikke heldig at hvem som helst leser de følgende sidene. Bare noen få kan nyte denne bitre frukten uten å ta skade av den.»
Advarselen tilhører en av fransk litteraturs merkeligste stemmer. Comte de Lautréamont, eller Isidore Ducasse som han egentlig het, ble født i Uruguay i 1846 av franske foreldre. Allerede i 1870 døde han, bare 24 år gammel. Produksjonen hans er ikke stor, kun diktsamlingen Poésies og Maldorors sanger som ovenstående sitat er hentet fra (første sang).

Maldorors sanger, som fikk samtiden til å se på ham som sinnssyk, er nå tilgjengelig på norsk, takket være Annie Riis. Boken er egentlig hverken en diktsamling eller en sangsamling. Den består av seks prosalyriske tekster med tilsammen seksti strofer. En av dem, sjette sang, er nærmest en liten roman. Og det er ondskapen Lautramont dikter om. «Jeg bruker mitt geni til å male gru-somhetens lyst,» skrev han selv i en kommentar til boken.

Lautréamonts viktigste bidrag til litteraturhistorien er nok den betydning hans lyrikk fikk for senere franske diktere. Med sine brudd på vedtatte litterære normer ble han en forløper for modernismen, og for 1920-årenes surrealister ble han litt av en guru.

Surrealismen møter vi i en annen av fjorårets bøker - en antologi gjendiktninger av syv franske poeter, Livet er enkelt og greit - ført i pennen av Rolf Enger og Finn Øglænd. De syv er, nevnt i alfabetisk rekkefølge: Blaise Cendrars (1887-1961), Robert Desnos (1900-1945), Paul Éluard (1895-1952), Henry Michaux (1899-1984), Pierre Reverdy (1889-1960), Philippe Soupault (f. 1897) og Jules Supervieille (1884-1960).

Det som binder disse poetene sammen, er et felles litterært og filosofisk opprør mot tanken om en rasjonell verdensorden spesielt og mot det vedtatte generelt. Surrealistene søkte altså et nytt utgangspunkt for sin kunstneriske utfoldelse - og fant det i den kreative underbevissthet. Noe forsøk på en mer presis beskrivelse hører ikke hjemme her. Plassen tillater heller ikke at jeg går inn på hvert enkelt av de syv forfatterskapene.

Gjendikternes mål har ikke vært å lage et representativt utvalg av fransk surrealist-poesi. Utvalgskriteriene har vært subjektive, noe som har medført at retningens kanskje viktigste teoretiker, André Breton, ikke er med. «Denne boka blei til ... ut frå prinsipp som må karakteriserast som spontanistiske og lystorienterte. Det vil kort og godt seie at me tok med dei dikta me tende på, og som let seg omsetjast til brukbart nynorsk,» uttaler Enger/Øglænd i forordet. Og brukbart nynorsk er det blitt, slik som i Éluards «Ved målet»:

Nå var livet fullkomment erobra, ein kunne gå heim
«Kornet er verkelig mogent og sletta uendeleg»
Ein var sikker på å halde seg lukkeleg for alltid
«Sletta mi er uendeleg, det er der eg drikk gløymsle»
Draumen ville kome, om natta, mens ein sov i ei god seng
«Auga mine er fuktige og sola danser»

Boken er, foruten et programforpliktet forord, også utstyrt med en kort omtale av hver forfatter - små litteratur-leksikalske knagger som gjør sin nytte som en første innføring under lesningen.

Fra surrealismen går det linjer frem til den russiskfødte kosmopolitten Alain Bosquet (f. 1919). En av hans første litterære kontakter var nemlig André Breton, som han imidlertid av litteraturteoretiske grunner relativt raskt brøt over tvert med. Senere ble han kjent med ledende tyske diktere som Bertholt Brecht og Gottfried Benn.

Et lite utvalg på 27 korte dikt, I mangel av sjel, finnes nå på norsk i Rune Christiansens gjendiktning. Tilværelsens mangel på mening og sammenheng er Bosquets tematiske fundament. Kanskje er det mer korrekt å si at meningen glipper unna hver gang man nesten er i posisjon til å gripe den:

Et brist i fornuftens hjerte.
Et usikkert og sløret blikk i regnet.
Et dikt for skjørt
til å beholde ordene.
En galges skygge blant skyggene.
På stranden lytter
et øre til det tause universet.
Hver natt forenes du med det ukjente;
hver morgen det uerkjente.

«Bosquets poesi er full av konfrontasjoner,» skriver Rune Christiansen i bokens etterord. « - alt og alle griper ordet og det oppstår et spenningsfelt mellom det absurde og det moralske aspektet i Bosquets lyrikk.» Alain Bosquet er idag litteraturkritiker i Le Monde og redaktør av det litterære tids-skriftet Notabene.

Ikke mindre enn seks (!) bøker av den russiske nobelprisvinner for 1987, Joseph Brodsky (f. 1940), utkom i fjor på norske forlag - to essaysamlinger, et skuespill og tre diktsamlinger. En av diktsamlingene, Gladiatorene, er imidlertid en nyutgivelse av Ivar Magnus Ravnums oversettelse fra 1975. Mens Gladiatorene inneholder utvalgte dikt skrevet i Sovjet i perioden 1958-1964, har den samme Ravnum i Livet i grålys stort sett holdt seg til årene mellom 1971 og 1988 - altså den tiden Brodsky har oppholdt seg i eksil i USA. Den tredje Brodsky-diktsamlingen - En femkopek av gull, gjendiktet av Erik Egeberg - har med dikt fra tiårs-perioden 1972-1982, og utvalget er her et annet enn Ravnums. Totalt sett utgjør altså disse tre bøkene en meget fyldig og mangefasettert presentasjon av lyrikeren Brodsky.

Hva er det så som kjennetegner ham som poet? Først og fremst det urussiske. Han er lavmælt, innadvendt, intellektuell. I dette skiller han seg markert ut fra det som har vært trenden i sovjetisk lyrikk etter Majakovskij - den deklamatoriske vekkelsespoesien. Det at nettopp Brodsky i den meget omtalte og omskrevne «tøværs»-perioden i kulturlivet under Khrustsjov ble arrestert og dømt til fem års forvisning, skyldtes da heller ikke innholdet i det han hadde skrevet. Han ble rett og slett anklaget for arbeidsskyhet og asosial adferd.

Brodsky beveger seg stort sett innen en sentrallyrisk tematikk. Smerten i diktene hans er først og fremst eksistensiell, og referansene er kanskje i større grad hentet fra Europas felleskulturelle røtter enn fra spesifikt russiske. Hans eksistensielle melankoli kommer tydelig til uttrykk i følgende utdrag fra strofe X i hans «Romerske elegier» (i Erik Egelands oversettelse):

Det private liv. Rufsete tanker, bekymring.
Et vatteppe mer uformelig enn Europa.
Ved hjelp av en krøllete jakke og en lyseblå skjorte
greier fremdeles noe å komme til syne i garderobespeilet.
La oss drikke te, ansikt, så vi kan få leppene fra hverandre.
Værelset knuger luften som en tung avgift.

Andrej Voznesenskij (f. 1933) er en annen og ganske annerledes stemme i dagens russiske lyrikk. Han er den utadvendte folkepoet som samler store tilhørerskarer på poesifestivaler og faktisk også på idrettsarenaer. I motsetning til Brodsky opplevde han sitt store gjennombrudd i «tøværs»-årene. Han unngikk ikke arrestasjon ved å bli politbyråets etterplaprer, men han oppnådde en slik berømmelse - også i utlandet - før Khrustsjovs fall at det senere ble vanskelig for myndighetene å stanse ham. Erik Bystad og Aleksej Perminow har i boken Nostalgi etter nåtid presentert et utvalg av hans lyrikk som forfatteren selv har godkjent.

«Han er en sjaman med ord og lyd; rom og allitterasjoner blir meningsbærende i hans lyrikk,» skriver Peter Normann Waage i et meget innsiktsfullt etterord i boken, og han fortsetter: «Han hever ordene opp fra deres leksikalske betydning, opphever denne og skaper et eget kosmos av assosiasjoner, symboler og bilder som ikke, slik man kunne frykte, forsvinner inn i en spekulativ tåke, men tvertimot kjennetegnes ved en poetisk pregnans og en teknisk treffsikkerhet som grenser til det vitenskapelige. Han ser, karakteriserer og lar tone frem.» Og Waage sammenligner ham i så måte med den spanske maleren Goya. Og nettopp Goya er det Voznesenskij har skrevet følgende hyllest til; og han sanksjonerer dessuten sammenligningen:

Jeg er Goya!
Mine øyehuler gaper som bombekratere,
pløyet av fienden som fløy over naken slagmark.

Jeg er sorgen.
Jeg er stemmen fra striden, jeg er rykende ruiner over sneen i enogførti.

Jeg er sulten.

Jeg er strupen
til den hengte bondekonen:
hennes kropp slo som en stormklokke
over det folketomme torget ...

Jeg er Goya!

Å, vredens druer!
Med voldsom vind mot vest virvlet jeg opp
asken av den ubudne gjesten!
Og i minnenes himmel hamret jeg inn
sterke stjerner som spiker.

Jeg er Goya.

En egen litterær tradisjon finner vi i Sovjetrepublikken Estland, hvor Jaan Kaplinksi (f. 1941) er en av samtidens mest betydningsfulle lyrikere. Hans ni diktsamlinger til nå er kommet i et samlet opplag på 75 000! Og det innen et språkområde som teller knapt 1,5 millioner sjeler.

Et svært fyldig utvalg av hans dikt finner vi i boken Same hav i oss alle. Gjendikteren, Turid Farbregd, er universitetslektor i nordiske språk i Helsinki. I februar i år ble hun, som den første utenfor den finsk-ugriske språkfamilie, tildelt det estiske forfatterforbunds pris Via Estica for sine oversettelser av estisk lyrikk.

Kaplinski er selv oversetter, og har gjendiktet bl.a. Olav H. Hauge og Paal-Helge Haugen til estisk. Man forstår ved lesningen av Kaplinski at han kan føle et visst slektskap med sine norske kolleger. Den ord-økonomisering, den fortettede poesi disse to er eksponenter for, finner man nemlig igjen i en del av Kaplinskis egen diktning fra 1970-årene. Tidligere hadde han eksponert sitt poetiske genius gjennom lange, utflytende og assosiasjonsrike verselinjer - dels med surrealistisk preg.

Kaplinski er en dikter man vanskelig kan gjerde inne, plassere i noen bestemt dikterskole. Konturene av et poetisk credo aner man i følgende linjer fra hans siste diktsamling til nå, Kvelden gir alt tilbake (1985):

... Alt eg skriv, det
skriv eg i trass mot den tyngda
som stadig kjem på nytt og vil
trykkje oss inn i søvnen til
dei rotnande blada og grasrøtene
og molda sjølv der alle dei utenkte tankane
og dei ufødde dikta våre ligg skjulte.

Kaplinski er ikke den eneste baltiske stemme på fjorårets norske lyrikkmarked. Antologien Poesi fra Litauen er et ganske ambisiøst prosjekt. Redaktørene, Finn-Henrik Aag og Zigfrydas Kalvaitis, har nemlig satt seg fore å «gi et bilde av de siste hundre års litauiske diktning». 38 poeter, derav 12 kvinner, er representert - de aller fleste av dem fra vårt århundre.

Det er selvsagt totalt umulig å finne noe minste felles multiplum for en nasjons lyriske diktning gjennom 200 år, men det kan være grunn til å nevne den posisjonen tradisjonen, naturen og fedrelandskjærligheten har hatt for litauiske diktere - noe som er ganske naturlig dersom man tar deres historie i betraktning.

Redaktørene har utstyrt hver av poetene med korte, leksikalske opplysninger, noe som har vært helt nødvendig fordi det ville vært svært vanskelig å finne sekundærlitteratur om dem på norsk. Som en liten smakebit fra boken velger jeg «Erklæring» av Justinas Marcinkevicius:

Jeg synger om følelsenes høye spenning
og solens spektrum i hjertene,
om tilværelsen, når mennesket blir
energi og ikke masse.

Jeg misliker stillheten,
dalens og fjellets - uansett:
og mennesket, det ser jeg som skuddet
som skal nå sitt mål.

Det er vanskelig å omtale litauisk lyrikk uten samtidig å nevne Odd Abrahamsen. Nettopp Abrahamsen er vel den som hittil har gjort mest for å gjøre baltisk poesi kjent for nordmenn. Også i 1988 publiserte han gjendiktninger, tyske denne gang, i en avdeling i sin egen diktsamling St. Birgitta kapell. Utvalget omfatter i alt 19 navn, hvorav Gottfried Benn nok er det mest kjente. Det er her tale om søkende diktere, urolige hjerter på leting etter mening og forsoning. Og som sådanne er de med på å tydeliggjøre det som i mange år har vært Abrahamsens eget prosjekt: «å bygge broer gjennom det delte Europa,» som Tor Obrestad har formulert det i en omtale.

En annen norsk lyriker som krydrer egenprodusert stoff med gjendiktninger, er Ellinor Lervik. I diktsamlingen Vigilie finner vi sonetter både av Shakespeare, Georg Trakl og Charles Baudelaire. Dessuten har hun med en tekst av Louis MacNeice og et lite utdrag av Nietzsches Ecce homo. Alle disse poetiske mosaikkbitene er med for å bygge opp om det som er Ellinor Lerviks eget poetiske univers - en religiøst fundamentert våkenatts-mystikk.

Den siste som skal fokuseres i denne oversikten over gjen-diktet lyrikk i 1988, er tyskeren Michael Krüger (f. 1943). «...en av de interessantaste rösterna i den moderna Förbunds-republiken Tyskland», skrev Lars Gustafsson om ham for noen år siden.

Alf Saltveit har i Teikna talar eit anna språk plukket fra Krügers produksjon i tiårsperioden 1976-1986, og har hatt som mål å «få fram så mykje som råd er av idérikdommen, spennvidda og mangfaldet i Krügers poesi». Paradokser, humor og språklig selvtukt preger disse tekstene - noe man forhåpentlig får et inntrykk av gjennom diktet «Poetikk»:

Kvit som snøen på papiret
som eg no omset dyrespora på, kvit
som historie, likskapar, kvit som skrifta
som eg møter, som eg følgjer ivrig,
kvit som snødikt, kvit som døden
som er ny når ein skriv han denne vinteren.

Krüger er idag forlagsdirektør i Carl Hanser Verlag i München.

____________________

Omtalte diktsamlinger

Jorge Luis Borges: DIKT. Oversatt av Lasse Midttun, Solum.

Alain Bosquet: I MANGEL AV SJEL. Oversatt av Rune Christiansen, Oktober.

Joseph Brodsky: GLADIATORENE. Oversatt av Ivar M. Ravnum, Solum.

Joseph Brodsky: LIVET I GRÅLYS. Oversatt av Ivar M. Ravnum, Solum.

Joseph Brodsky: EN FEMKOPEK AV GULL. Oversatt av Erik Egeberg, Cappelen.

Raymond Carver: MEN SJELA ER OGSÅ EIN GLATT DÆVEL. Oversatt av Tor Obrestad, Gyldendal.

T. S. Eliot: DET GOLDE LANDET OG ANDRE TIDLIGE DIKT. Oversatt av Paal Brekke, Aschehoug.

Jaan Kaplinski: SAME HAV I OSS ALLE. Oversatt av Turid Farbragd, Gyldendal.

Michael Krüger: TEIKNA TALAR EIT ANNA SPRÅK. Oversatt av Alf Saltveit, Solum.

Comte de Lautramont: MALDORORS SANGER. Oversatt av Annie Riis, Gyldendal.

Henry Lawson: I STORMENS ÅR. Oversatt av Ingvar Hauge, Solum.

Denise Levertov: MED ÅPEN MUNN. Oversatt av Hanne Bramness, Oktober.

George Oppen: OBJEKT. Oversatt av Jón S. Jónsson, Oktober.

Fernando Pessoa: DET ER IKKE MEG JEG FORESTILLER. Oversatt av Henning K. Dahl, Solum.

(Fernando Pessoa) KAFFEKJELENS VINGER. Oversatt av Kolbein Falkeid, Cappelen.

Carl Sandburg: RØK OG STÅL. Oversatt av Ove Røsbak, Cappelen.

Andrej Voznesenskij: NOSTALGI ETTER NÅTID. Oversatt av Erik Bystad og Aleksej Perminow, Dreyer.

POESI FRA LITAUEN. Redigert av Finn Henrik Aag og Zigfrydas Kalvaitis, Snøfugl.

(syv franske lyrikere) LIVET ER ENKELT OG GREIT. Oversatt av Rolf Enger og Finn Øglænd, Samlaget.

(tysk lyrikk) ST. BIRGITTA KAPELL. Oversatt av Odd Abrahamsen, Dreyer.

(div. gjendiktninger) VIGILIE. Oversatt av Ellinor Lervik, Solum.

Trivielle leseropplevelser

© Oddbjørn Johannessen, kronikk i Fædrelandsvennen 1. april 2000.

Det er mye «ukuelig livsvilje» og «indre styrke» i den kiosklitterære verden. Så populære er disse bøkene blitt at seriøse Cappelen Forlag hopper på karusellen. Bokmarkedet er i ferd med å endre seg.

Lysets rike ligger ved jordens midtpunkt og blir opplyst av Den Hellige Solen. I mange år har fremmede, lemuriere, madrager og mennesker arbeidet der inne med å fremstille en eliksir som fjerner alle onde og fiendtlige tanker fra menneskehjernen.

Slik starter det innmonterte resyméet av bind 19 i Margit Sandemos romanserien Sagnet om Lysets rike. Det har fått tittelen Drepende uskyld.

Jo, du har forstått det riktig. Jeg har gitt meg den kiosklitterære verden i vold. Ikke mindre en sju romanseriebind har jeg skummet gjennom, og jeg skal ikke underslå at det har vært en relativt sær leseropplevelse.

Ga det mersmak? Nei, jeg ville lyve hvis jeg svarte bekreftende på det. Ikke fordi det er et poeng for meg å skulle rynke på min finlitterære nese, men rett og slett fordi jeg hverken følte meg kulturelt beriket eller underholdt. Og jeg kom definitivt ikke nærmere noe godt svar på hvorfor det er denne typen triviallitteratur som topper bokmarkedets salgsstatistikker.

Nå er ikke triviallitteratur noe nytt fenomen. Masseselgende billigromaner har eksistert i vel hundre år her i landet. Det første store navnet var Rudolf Muus som solgte i bøtter og spann rundt forrige århundreskifte. I 1910 hadde bøkene hans nådd et - etter den tids målestokk - svimlende totalopplag på 700.000. Et litt senere eksempel, riktignok adressert til et noe «smalere» publikum, er Lars Rustbøle som skrev kristelige oppbyggelsesromaner på løpende bånd i flere tiår. Og så har vi jo Kjell Hallbing, da - som under psevdonymet Louis Masterson fant opp Morgan Kane-figuren. Da han avsluttet serien, hadde totalopplaget kommet opp i fire millioner.

De siste par tiårene har produksjonen og salget av billigromanserier tatt helt av. Selve dronningen av triviallitteraturen er Margit Sandemo - Norges sannsynligvis mest leste forfatter gjennom alle tider. Sagaen om Isfolket (47 bind) har tangert Morgan Kane-bøkene når det gjelder salgstall. Og etter det har hun skrevet Heksemesteren (15 bind) og er altså nå i gang med Sagnet om Lysets rike - en slags krysning av de to tidligere seriene. Til nå er det kommet ut 20 bind.

I tillegg til Sandemos siste (som i løpet av den tiden jeg har lest den. Allerede er blitt hennes nest siste) har jeg pløyd meg gjennom: Høvdingens brud av Bente Pedersen (Rosa-serien, bind 29), Manngard av Willy Ustad (Fire søsken-serien, bind 37), Sønner og døtre av Leif Frantzen (Slektsarven-serien, bind 7), Hjerterdame (Amerika-serien, bind 40) av Rune Angell-Jacobsen og Opprør (Brenning-serien, bind 4) av Tor Torkildsen. Alle disse bøkene er kommet ut på Bladkompaniet. I tillegg har jeg lest Cappelens ferske forsøk på å kaste seg inn i trivialkonkurransen: Jane Mysens Skjebnetro (Utvalgt av gudene-serien, bind 1), med handlingen lagt til «vikingtiden».

Alle har de det til felles at de kan karakteriseres som historiske romaner - unntatt Margit Sandemos serie som nærmest befinner seg utenfor historien, med sine sterke innslag av fantasy og science fiction. Det at handlingen i hvert fall ikke foregår i samtiden, ser forresten ut til å være en betingelse for denne typen litteratur - og kanskje for leserne av den. For det er ikke til å komme bort fra at det først og fremst dreier seg om en flukt til en enklere «virkelighet», med enklere og mer oversiktlige problemstillinger enn det vår kompliserte samtid kan by på.

Jeg kan ikke her gå inn på hver enkelt bok, men slå fast at noe av det som går igjen, er at hovedpersonene gjerne er outsidere i et relativt lite miljø. Særlig hos de kvinnelige forfatterne er disse outsiderne i besittelse av visse «hekse»-kvaliteter som for eksempel synskhet. Det gjør dem både farlige og tiltrekkende. Dessuten legges det stor vekt på kvaliteter som «ukuelig livsvilje» og «indre styrke». Ja, det er ikke måte på hvilke individuelle krefter som - ofte mot alle odds - kan stampes opp av jorden når det er nødvendig.

De mannlige forfatterne i utvalget holder seg i større grad - ikke uventet og svært tradisjonelt - innenfor en slags «hardkokt» realisme, og den historiske rammen er nærmere vår tid enn hos de kvinnelige. Et unntak her er Leif Frantzen som befinner seg på 1600-tallet, og som skriver - unnskyld uttrykkene - ganske motbydelige slektsromaner med et nærmest fascistoid fokus på sterke gener. Et originalt trekk er det forresten at all replikkveksling er på Storelvdal-dialekt.

Det at et tradisjonelt seriøst forlag som Cappelen nå utfordrer Bladkompaniet og andre triviallitterære forlag på deres hjemmebane, er et vel uttrykk for at markedet på bokfronten er i ferd med å endre seg. Den franske litteratursosiologen Robert Escarpit presenterte for vel 40 år siden sin kretsløpsteori, der han opererte med to adskilte rom for produksjon og distribusjon for sriøs litteratur og triviallitteratur: Det «dannede» og det «populære» eller «folkelige» kretsløp, og litteratursosiologien har senere holdt seg med disse begrepene, selv om skottene mellom de to kretsløpene gradvis er blitt gjennomhullet.

Cappelen har altså nå tatt skrittet ut i det litterære kretsløp fullt ut, og dette er nok noe vi vil se mer av etter hvert. Der er det nemlig penger å hente. Det må nevnes at det også er gått en bevegelse den andre veien. Margit Sandemo er blitt såpass litterært stueren at bøkene hennes er å finne i innbundet «praktutgave» i enhver seriøs bokhandel. Markedet styrer også her.

Fantasy - litterær depresjonsmedisin?

© Oddbjørn Johannessen, kronikk i Fædrelandsvennen 27. desember 2000. 

------------------------------------------

«Gjennomsnittslitte­raturen i dag hand­ler om depresjoner;
er skrevet av deprimer­te, anmeldt av depri­merte
og lest av de­primerte.»

Ordene tilhører Robert Jor­dan, amerikansk bestselger­forfatter innen den såkalte fantasy-genren. Det er for øv­rig ikke bare på salgsbaro­metrene han scorer høyt. Forlaget markedsfører ham som «en ubestridt ener» - «den fremste blant fantasy-forfattere som har tatt opp ar­ven etter Tolkien», og da er det litterær kvalitet det siktes til.

Fantasy er et genrebegrep av relativt ny dato, og det an­vendes om litteratur der handlingen er lagt til en "fan­tastisk", eventyrlignende ver­den, som gjerne enten er plas­sert i en litt diffus «middelal­der» eller utenfor tiden. Det er vanligvis den store, grunn­leggende kampen mellom de(t) gode og de(t) onde det hele dreier seg om, og det en­der alltid med nederlag for ondskapen.

Selv om begrepet er nokså nytt, er fenomenet svært gammelt. Litterære forløpere i vår krok av verden finner vi for eksempel i fornaldersagaer, Edda-diktning og folkeeven­tyr. Den første fantasy-fortellingen i norsk(-dansk) litteratur var nok Ludvig Holbergs Niels Klims underjordiske reise (1741). Den moder­ne science-fiction-romanen, som H. G. Wells gjorde en pio­nerinnsats for i 1895 da han utga Tidsmaskinen (Time Machine), er en nær slektning av fantasy-lit­teraturen. Et visst fantasy-element er dessuten til stede innenfor den magiske realis­men og for øvrig som innslag i mye moderne litteratur, kanskje særlig i bøker for barn.

Fantasy-diktningen skjøt for alvor fart rett etter andre verdenskrig da de to jevn­gamle engelske forfatterne J. R. R. Tolkien (1892-1973) og C. S. Lewis (1898-1963) skapte hvert sitt fantastiske univers. Tolkien «tjuvstartet» forres­ten da han i 1937 kom med Hobbiten (The Hobbit), men det var først i 1954-55 han virkelig utviklet sitt Midgard (Middle Earth) i trebindsverket Krigen om ringen (Lord of the Rings). Parallelt med dette skrev Lewis sjubindsserien om fantasilandet Narnia. Begge hadde solid teoretisk ballast: Tolkien var profes­sor i engelsk språk og littera­tur, Lewis hadde tilsvarende tittel i engelsk middelalder­- og renessansediktning. I ut­gangspunktet ble bøkene de­res oppfattet som barnelitte­ratur, men etter at først og fremst Tolkien ble gjort til kult-forfatter av amerikanske studenter på 1960-tallet, fikk de status som «seriøse» vok­senbøker. Senere, særlig de siste par tiårene av det forri­ge århundret, fikk genren virkelig vind i seilene.

Det skrives nå massevis av fantasy-litteratur både for barn og voksne. Også denne høsten er det kommet ut flere slike bøker. Jeg har bladd gjennom noen av dem: To norske og to oversatte. Philip Newths (f. 1939) roman Den utvalgte (Aschehoug) har litt større barn som primær mål­gruppe. Det handler om hek­ser, trollmenn og tryllesta­ver. Om positiv magi og svart magi. Det er ikke helt klart om det som skjer er «virke­lig» eller om det er drøm. Boken er spennende uten å væ­re skremmende. Kanskje litt Harry Potter-inspirert.

Øystein Lønn (1936-2022)

Forfattaren Øystein Lønn døydde 10. januar, 85 år gamal. Han representerte litterær kvalitet gjennom meir enn 50 år - frå debuten i 1966 med novellesamlinga Prosesjonen til det som skulle bli det siste verket hans, romanen Berners datter, i 2018.

I ein sjølv-presentasjon frå debutåret 1966 opplyser Lønn dette om den litterære orienteringa si på det tidspunktet: «Kafka, Camus, Joyce. Nyere tysk litteratur og den nye eksperimentelle franske roman». Dessutan nemner han i fleire samanhengar Ernest Hemingway og Aksel Sandemose som vesentlege inspirasjonskjelder.

Midten av 1960-åra var ei tid då mange unge norske og nordiske forfattarar utfordra den psykologisk og symbolistisk orienterte modernismen. Det er ikkje vanskeleg å spora ideologiske og litterære føredøme i den fyrste delen av Lønns forfatterskap mellom dei forfattarane og i den diktinga han sjølv nemner. Både den «filosofiske» og den «praktiske» eksistensialismen - fyrst og fremst representert ved høvesvis Albert Camus og Ernest Hemingway - er sterkt til stades.

Øystein Lønn var lenge karakterisert som ein «forfattarane sin forfattar» - ei eksklusiv, men òg ekskluderande nemning. Lesarkretsen hans vart sterkt utvida etter at dei to novellesamlingane Thranes metode (1993) og Hva skal vi gjøre i dag? (1995) vart utgjevne. Den fyrste fekk han både Kritikarprisen og Brageprisen for, og for den siste fekk han Nordisk råds litteraturpris. Thranes metode vart dessutan filmatisert av Unni Straume, med Petronella barker og Bjørn Sundquist i dei berande rollene. Prisane førde også til at bøkene hans vart omsett til mange språk.

Et viktig hovudmotiv i forfattarskapen er kjensla av kaos og keisemd i det moderne. «Metoden» til Thrane og andre Lønn-personar for å kunne handsame det kaotiske, er å halde seg med eit knippe faste vanar og ritual. Dessutan er kjærleiken ei viktig motkraft andsynes det tilsynelatande meiningstomme. Meir enn orda er det blikket som er berar av kommunikasjonen i Lønns tekstar - såvel blikket mellom fiksjonspersonane som forfattarblikket. Lønn er ein utprega visuell diktar. Elles har musikk - særleg jazz - ein sentral funksjon i mange av tekstane hans. I novella «Thranes metode» vert dialogen akkompagnert av lydspora frå jazzbassisten Charles Mingus - og i Sofia-trilogien (2001-2010), eit anna hovudverk i forfattarskapen, er ein av dei sentrale personane jazzmusikar. Lønns måte å fortelje på liknar på jazzens veksling mellom kontroll og improvisasjon.

I tillegg til at Øystein Lønn var ein forfattar eg sette høgt, var han òg ein god ven. Han er alt djupt sakna.

Da Jesus ble hippie

© Oddbjørn Johannessen, tidsskriftet Humanist, 18. desember 2015. 

-------------------------------

På 1960-tallet blandet hippiekulturen seg med evangeliserende kristendom. Dermed var Jesusvekkelsen født, en vekkelse som skulle få både oppbyggelige og destruktive utslag.

Jesusvekkelsen, hva var det? Dersom man stiller dette spørsmålet til et knippe tilfeldige mennesker på gaten i 2015, er det tvilsomt om man vil få særlig konkrete svar. Den er stort sett glemt. Men Peter Svalheim har i sin ferske bok Jesusvekkelsen - en fortelling fra 70-tallet forsøkt å sirkle den inn.

Og la det være sagt med en gang: Peter Svalheim skriver godt. Ved hyppig bruk av historisk presens og levende kilder forsvinner avstanden i tid. Vi kommer svært tett på hendelsene og følelsene. Det er lett å la seg rive med av den ungdommelige entusiasmen, kompromissløsheten og den antiautoritære grunnholdningen Jesusvekkelsen var preget av.

Etter innledningsvis å ha gjort unna 2000 års kristen vekkelseshistorie på et par boksider, dveler Svalheim ved etterkrigstidens bølger av ungdomsopprør - fra beatnikene på 50-tallet, via hippiebevegelsen og den psykedeliske «vekkelsen», til Jesusvekkelsen. Og da er han selvsagt innom både Woodstock, «The Summer of Love» og andre av epokens milepæler.

Det er interessant - og helt riktig, tror jeg - å sette Jesusvekkelsen inn i en slik bred kontekst, og ikke betrakte den som et isolert kristent fenomen. Jesusvekkelsen er nemlig på mange måter hippiebevegelsens kristne fetter (eller kanskje bror).

Muntlig metodikk

Svalheim presenterer et metodisk problem i forordet: «Boka om Jesusvekkelsen var egentlig umulig å skrive: Dette var en bevegelse som levde i nuet, droppet arkivering og ble glemt av de fleste.» Dermed har Svalheim, bortsett fra noen spredte avisoppslag, vært prisgitt hukommelsen til folk som var der da det skjedde.

En av dem som var der, er den anonymiserte «Paul», et av Jesusvekkelsens brente barn - og den som for over 40 år siden inviterte Peter Svalheim til å bli «et Guds barn». Dermed har forfatteren skrevet seg selv inn i beretningen, og på spørsmålet «Hvordan begynner det?», svarer han: «For min del begynner det når jeg er fjorten og står på brygga og ser en gjeng rufsete, langhårete folk komme i land fra skyssbåten på skjærgårdsøya der vi har tenåringsleir. Det er august 1973.»

Det hele begynner selvfølgelig ikke i Norge, men i USA på slutten av 60-tallet, nærmere bestemt i hippiekulturens nullpunkt, Haight-Ashbury i San Francisco. Også andre steder i USA ser man en gryende Jesus-interesse i typiske ungdomsopprørsmiljøer, som i Greenwich Village i New York og i Chicago, men det er California som er kjerneområdet.

At Jesusvekkelsen vokste ut av hippiebevegelsen, var noe også «hippieforfatteren» Eivind Reinertsen (1948-2002) påpekte allerede for nesten 40 år siden, i den personlige dokumentarboka Reise uten ankomst. Undergrunnskulturen og vår tid (Aschehoug 1976):

Innenfor undergrunnskulturen kunne en til en viss grad (mer i Amerika enn i Norge, fordi undergrunnskulturen der var langt mer utviklet enn her) merke hvordan folk som hadde gått hele veien gjennom cannabis, LSD, hinduisme, buddhisme, mystikk, magi og naturreligion, okkultisme osv., begynte å 'vende tilbake til' kristendommen.

Flere Jesus-miljøer oppsto omtrent samtidig rundt San Francisco og Los Angeles. Noen dyrket en blanding av LSD, UFO-spekulasjoner og Jesus-tro. En av dem som skulle bli en av lederne i Jesusvekkelsen, Lonnie Frisbee, hadde en slik bakgrunn (i tillegg til en traumatisk barndom). I 1972 finner vi ham i Stockholm, der han blir katalysator for Jesusvekkelsen i Sverige. I noen år er han en av bevegelsens store guruer, før han forsvinner inn i anonymiteten. For selv om Jesusvekkelsen var opprørsk, utviklet den seg etter hvert i en teologisk konservativ retning. Så når det viste seg at Frisbee var homofil, var det over og ut med ham. Han døde av AIDS i 1993.

En eldre pinsepredikant, David Wilkerson, hadde i 1967 etablert Teen Challenge på Huntington Beach sør for Los Angeles. Her forsøkte han å frelse desillusjonerte hippier og unge narkomane. Wilkerson kom i starten stadig på kant med Jesusvekkelsens folk, først og fremst på grunn av deres livsstil. Den passet ikke inn i predikantens bilde av hva slags image det sømmet seg for kristne å ha.

Prostitusjon i Jesu navn

En av dem som flokket seg rundt Wilkerson var en svenskættet, opprørsk predikant ved navn David Berg. Berg kom på kant med Wilkersons ideer om hva som sømmet seg for kristne, og i 1969 samlet han en disippelflokk av unge mennesker med brokete bakgrunn. Sammen skulle de følge Jesu sanne budskap om å forlate alt - også familie og normalt sosialt liv. Dette ble starten på den grenen av Jesusvekkelsen som senere skulle bli kjent som Children of God. Med seg fikk Berg en av Wilkersons nærmeste medarbeidere, Linda Meissner.

David Berg skiftet navn til Moses Berg, og ble stadig mer mystisk og utilgjengelig. Han kommuniserte med tilhengerskaren via brev. Samtidig omga han seg med et harem av unge jenter og utviklet en ny form for evangelisering: «Flirty Fishing». Unge jenter ble kommandert ut på gater og streder for å lokke menn til Jesus ved å tilby dem sex.

Moses David ble mer og mer sexfiksert, og tok seg en kone nummer to. De brukte bevisst sex i oppdragelsen av den etter hvert store barneflokken i kollektivet. Både foreldre, barnepiker, voksne sektmedlemmer og barn i alle aldre deltok. På instruks fra «profeten» skulle dette være praksis også i avleggerkollektivene utenfor USA. Svalheim beskriver det som «en verdensomspennende, incestuøs pedofiliring».

Moses Davids disipler øvet en kort periode i 1972 også sterk innflytelse på Jesusvekkelsens introduksjon i Norge. Children of God ble, også av enkelte godt voksne teologer, i starten ansett som dedikerte representanter for en gjenoppvekket urkristendom. I 1972 disponerte de et lokale i Norbygata 45 i Oslo, som Oslo Indremisjon (senere Kirkens Bymisjon) eide. Der etablerte de et kollektiv.

Den fremste talspersonen for Children of God i Oslo på dette tidspunktet var Moses Davids yngste datter, Faith Dietrich. I en lengre sekvens i boka beskriver Svalheim hvordan hun lokket Grete Salomonsen (senere kjent som filmskaperen Grete Salomonsen Hynnekleiv) inn i Children of God. Salomonsen ble med til et kollektiv i Tyskland, der hun etter en stund oppdaget at hun regelrett var tatt til fange. Etter et par måneder greide hun å rømme, og dette ble den direkte foranledningen til at Children of God senere ble presset til å forlate Norbygata 45.

I stedet flyttet et nytt kollektiv inn i bygningen: Guds Fred. Og det er nettopp Guds Fred som får hovedfokuset i Svalheims beretning om Jesusvekkelsen i Norge. Svalheim begrunner dette med at det var den grupperingen han selv hadde et aktivt forhold til, samt at den representerte det mest typiske og mest toneangivende Jesusvekkelse-miljøet her i landet.

I tillegg til kollektivet i Norbygata 45 hadde Guds Fred også en økologisk gård på Krokskogen, som fikk navnet Fredens bolig. Gården eksemplifiserer et særtrekk ved Jesusvekkelsens samfunnssyn. Bevegelsen var i mangt og mye apolitisk: Grunnholdningen var at verden ikke kunne bli fredelig og rettferdig uten at Jesus fikk styre. Likevel ble det fokusert på kristnes forvalteransvar, noe som fikk praktiske følger for livsstilen. Antimaterialisme, selvberging og økologisk bevissthet ble satt høyt, og her ser vi et tydelig slektskap med mange av de andre alternativbevegelsene i samtiden.

Sosialisme og eksorsisme

I en norsk kristen-kontekst var det også andre impulser enn de USA-importerte som var viktige. Særlig Diakonhjemmets sosialskole var på slutten av 60-tallet et arnested for ungdommelig, radikal Jesus-aktivisme.

Svalheim vier en del plass til provokative stunts sommeren og høsten 1969, da hovedstaden ble dekorert med et vell av Jesus-plakater. En av aktivistene var Hans Erik Schei, som senere ble en av forgrunnsfigurene både i Guds Fred og i visegruppa Kari Hansa & Gregers Hes.

Et annet kristent protestmiljø kan knyttes til den såkalte sosialetiske vekkelsen, med forgrunnsfigurer som John-Willy Rudolph (som var både pinsevenn og sosialist) og Dag Hareide (primus motor for «Alternativ jul»). Den sosialetiske vekkelsesbevegelsen var mer orientert mot en politisk dagsorden, som for eksempel rettferdig fordeling og protest mot Vietnam-krigen.

Begge grupperingene delte imidlertid en sterk skepsis til det materialistiske forbrukersamfunnet - og det fantes også overlappinger mellom de to miljøene. Det var imidlertid det miljøet Hans Erik Schei representerte som var mest kompatibelt med impulsen fra den amerikanske Jesusvekkelsen. Og i Guds Fred kunne både folk fra Scheis miljø og flyktninger fra Children of God finne et fellesskap.

Var det så bare fryd og gammen i Guds Fred? Vel, det gikk bra en stund, men midt på 70-tallet ble det en del ugreie. Peter Svalheims informanter forteller at det fra en nokså flat struktur utviklet seg et hierarki der noen framsto som mer «åndelige» enn andre. Det foregikk også ting i bønnerommene som bare noen få fikk innsikt i.

Dette fikk en annen av tidens opprørsbevegelser, Hedningsamfunnet, nyss om, og i en artikkel blir Guds Fred beskyldt for å drive med åndemaning. Jesus-folket hadde taleføre forsvarere, blant annet i Vårt Land, men mistanken var vakt. Senere innrømmet da også representanter for Guds Fred at det foregikk djevelutdrivelser, selv om det var delte meninger om praksisen.

Informanten «Paul» forteller:

Om man sa at man hadde det vondt og vanskelig, så var årsaken til det at man ikke hadde lest nok i Bibelen og bedt nok til Gud. (...) Hadde noen sagt at jeg var besatt av djevelen, så hadde jeg gått nedenom og hjem. Jeg så jo hvordan min venninne ble behandlet da hun ble utsatt for djevelutdrivelse.

Selv om mange av dem Svalheim har intervjuet gir uttrykk for nostalgi, legger han ikke skjul på de mørkere og mer destruktive sidene ved vekkelsen. Slik kan Svalheim oppsummere det:

Så små marginene er. Noen, kanskje de fleste, forteller fra Guds Fred-fellesskapet og andre miljøer innen Jesusvekkelsen som om det var en lang gate med grønne lys. «En fin tid», lyder omkvedet. Noen haltet seg videre fra gult til gult. Det lugger: «Det meste var sunt, men det skjedde en del rart også, da.» Og noen gikk på rødt. Eller veggen. Eller de ble overkjørt av noen andre som overså signalene.

Peter Svalheim avslutter boken med å erklære sin fascinasjon for «det uberegnelige, skjøre, menneskelige og guddommelige kaoset som følger når noen tar det helt ut etter å ha hørt ordene: Følg meg».

Jeg leser likevel en betydelig ambivalens inn i hans forhold til Jesusvekkelsen. For når han innledningsvis i bokens siste kapittel reflekterer over hva som er hans egen historie oppi det hele, høres det slik ut: «Jeg kunne ha mistet festet. Jeg kunne ha tippet over.»

Personlige vitnesbyrd

Kan forfatteren være personlig, så kan vel også anmelderen det. Jeg fylte 15 år i 1970, og ble frelst det året. I 1972/73 lot jeg meg fascinere av Jesusvekkelsen, selv om det ikke tok helt av for min del. Jeg var nok innerst inne litt for reservert overfor det altfor ytterliggående, men jeg husker at jeg en periode opplevde meg selv som feig i forhold til et ideal om å bryte med «systemet» og bare følge Jesus. Det er ingen god og sunn følelse for et ungt menneske!

Det var da også en ekstrem, for ikke å si ekstremistisk, tid. En stund var jeg aktiv i kaffehuset Én vei i Arendal. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde vært særlig sjarmert av den tenåringen jeg var den gangen, om jeg hadde truffet ham i dag. Jeg tror jeg ville ha blitt litt skremt av ham - i hvert fall om han med sitt rufsete hår og skjegg, og ditto påkledning, hadde overfalt meg på gaten med sitt enkle traktatbudskap og sin avvisning av «verden». Eller okkupert den bygdefesten jeg var på for å overta mikrofon og scene med sitt radikale Jesus-budskap og pekefingeren løftet mot himmelen.

Jeg fant etter hvert et mer organisert utløp for min religiøse virketrang i Frelsesarmeen, inntil jeg forlot alt aktivt religiøst liv før trosbevegelsen fikk fotfeste på 1980-tallet. Takk og lov for det!

Der hippiebevegelsen gikk under i dop og død og kun levde videre som et kommersialisert skall, kan det virke som om Jesusvekkelsen rett og slett bare falmet bort og forsvant i glemselen. Er det i det hele tatt mulig å finne spor etter den i dag?

Frafallet var stort. I opprinnelseslandet USA kan det se ut til at deler av bevegelsen ble oppslukt av de karismatiske «mega-kirkene», mens andre deler gikk i New Age-retning. Når det gjelder våre hjemlige forhold peker Svalheim på Korsvei-bevegelsen, som oppsto midt på 80-tallet, som en mulig videreføring av impulser både fra Jesusvekkelsen og den sosialetiske vekkelsen. På Korsvei vektlegges en kobling mellom «Jesus-konsentrasjon» og økologisk engasjement.

Det opprørske er det imidlertid ikke lenger så lett å få øye på, siden de ideene Korsvei-bevegelsen dyrker, langt på vei er mainstream i Den norske kirke i dag. Den mer karismatisk orienterte delen av Jesusvekkelsen har nok, som i USA, forsvunnet inn i de kristne miljøene som i særlig grad dyrker den slags, som Sarons Dal, Trosbevegelsen og Oase-bevegelsen i Den norske kirke.

Opprøret lever videre

På ett punkt er det imidlertid ingen tvil om at Jesusvekkelsen har satt spor etter seg: I musikken.Jesushippiene sørget nemlig for at Djevelens instrumenter og djevelens musikk ble stueren i kristelige sammenhenger. Den amerikanske, langhårede kristenrocklegenden Larry Norman gjorde Frelsesarmeens grunnlegger William Booths berømte spørsmål «hvorfor skal djevelen ha den beste musikken?» til sitt.

Også andre nye musikkformer fikk innpass. Gospelkveldene i Oslo Trefoldighetskirke på 70-tallet kunne samle flere tusen ungdommer, og protestvisen fikk sin kristne motsvar.

Kanskje finnes det likevel en liten opprørsk kjerne igjen. Hans Erik Schei fra Guds Fred er i dag medlem av menigheten Sub Church i Oslo, et tverrkirkelig fellesskap der musikken står sterkt. Selv om det nok går mer i heavy metal enn protestviser på kassegitar.

Det teologiske tusenkronersspørsmålet var om det var den opprinnelige Jesus som ble dyrket, eller om det heller var snakk om at Jesusvekkelsen projiserte det tidlige 70-tallets idealer tilbake i historien.

Mange av dem Peter Svalheim har snakket med, vedgår at det var en god del naivitet og mangel på dømmekraft i Jesusvekkelsen, men fastholder likevel at Jesus selv på en helt spesiell måte var til stede. Det virker også som forfatteren har vondt for å slippe den tanken. I hvert fall forstår jeg ham slik at han holder fast ved at Jesusvekkelsen representerte noen verdier kirken kan ha bruk for i dag. I etterordet skriver han nemlig: Der, i dette tiåret, finnes det faktisk virksomme og gode eksempler på hvordan troende mennesker i fellesskap, det vil si kirken, kan være en alternativ, motkulturell kraft.

Denne anmelder vil på sin side først og fremst se Jesusvekkelsen som en gren av hippiebevegelsen, med den forskjell at det psykedeliske dopet ble byttet ut med Jesus-dopet. Jesus in the Sky with Diamonds.

Uansett hva svaret er (det blåser kanskje i vinden, for å si det med Dylan) har Peter Svalheim skrevet en bok som bør kunne vekke interesse langt utover insider-miljøet. Objektiv er den ikke, men det kritiske perspektivet er likevel tydelig til stede.

Om noen en gang skulle føle seg kallet til å skrive den store beretningen om alle alternativmiljøene her i landet på 70-tallet, vil det være umulig å ikke se den som et viktig referanseverk.

Kristenmarxisten Johanna Schwarz (1931-1996)

© Oddbjørn Johannessen, Kristne arbeidere; magasin for religion, samfunn og politikk 1/2022.

---

Johanna Schwarz var en særegen og tydelig stemme i norsk litteratur og offentlighet i mange år. Hun var også et sammensatt menneske - og svært bevisst på sine mange outsiderposisjoner. Audgunn Oltedal karakteriserer henne slik i en artikkel i OsloMets skriftserie nr. 6, 2020:

Johanna Schwarz var eit fyrverkeri av ein person. Kontrastfylt. Kvass i replikken. Livet gjennom sa ho ofte, med eit smil, at ho var diskriminert av alle dei grunnar det gjekk an å diskriminere eit menneske. Ho var kvinne, kommunist, jøde, svaksynt, katolikk, funksjonshemma, innvandrar.

Hun legemliggjorde på mange måter hele Europas historie i årene like før, under og etter 2. verdenskrig. Johanna Schwarz ble født i Wien i Østerrike i 1931. Etter Krystallnatten i 1938 flyktet den lille jødiske familien, som i tillegg til Johanna besto av foreldrene og en bror, til Sverige. Foreldrene hadde konvertert til protestantisk kristendom, mens Johanna etter hvert valgte katolisismen som sin livssynsposisjon.

Til tross for øyensykdommen som gjorde henne sterkt svaksynt - ja, nesten blind - fikk hun en solid akademisk utdannelse ved Stockholms högskola. I 1960 ble hun uteksaminert som «filosofie magister» med «Nordiska språk och litteraturhistoria med poetik» som hovedemner og tysk språk som bifag. Samme år debuterte hun som lyriker med samlingen Glas på Norstedts förlag. Året etter flyttet hun til Bergen, der hun tiltrådte som universitetslektor i svensk språk og litteratur. Der ble hun i sju år. Deretter var hun gymnaslektor på Voss i sju år, før hun flyttet til Kongsberg - som ble hennes hjemby som «kulturell løsarbeider» resten av livet. Norsk statsborger ble hun i 1967, men hun holdt på sitt svenske morsmål - også i skrift. De aller fleste diktene hennes er nemlig i svensk språkdrakt, selv om en del av bøkene hennes etter hvert også kom ut på norsk.

Primært lyriker
Johanna Schwarz var primært lyriker, men hun publiserte også noveller, skuespill og et par barnebøker. Som lyriker gjorde hun seg særlig bemerket i 1970-årene med sine «dagsedlar», som hun publiserte som aktuelle samfunnskommentarer i avisene Klassekampen og Orientering. Hennes venstreradikale politiske aktivisme førte henne til medlemsskap i AKP (m-l), og til partiets stiftelsesmøte i 1973 skrev hun prologen. Hun meldte seg også inn i en annen radikal organisasjon i 1973 - nærmere bestemt «Forum for kristne sosialister». Der traff hun mange likesinnede, noe hun selv karakteriserte som et «gledessjokk».

Det politiske engasjementet hennes hadde solidaritet med alle undertrykte og marginaliserte som utgangspunkt, og Jesu eksempel var i så måte et etisk imperativ for henne. Det kan derfor virke noe underlig å lese hennes tilsynelatende naive hyllest til Mao ved hans bortgang i 1976 - «Vid ordförande Maos död». Allerede året etter meldte hun seg imidlertid ut av AKP. Audgunn Oltedal forklarer det slik: «Ho var individualist, partiet vart for autoritært for henne». Etter hvert søkte hun «politisk asyl», som hun selv uttrykte det, i SV.

Ingen "milde Jesus"
Den katolske pateren Per Bjørn Halvorsen, som holdt minnetalen i Kongsberg kirke i requiem-messen ved Johanna Schwarz' død i 1996, karakteriserte henne bl.a. slik:

Den Jesus hun trodde på og fulgte, var ingen 'milde Jesus', men den Jesus som jaget pengevekslerne ut av templet med et reip, som skjelte ut fariseerne som hyklere og ormeyngel, og som kalte Peter Satan når han tok menneskelige hensyn.
(...)
I sin person var hun forening av det uforenlige, men så trygg var hun i denne foreningen at hun gjorde oss andre usikre.

 I forordet til Johannas bok, et utvalg dikt og prosatekster som ble utgitt til hennes 60-årsdag i 1991, skriver Johanna Schwarz selv bl.a. dette om sitt forhold til politikk og religion:

Selv mener jeg det er en sammenheng i tankene og følelsene mine. Min harme over urett og maktmisbruk, slik jeg uttrykker den i mine politiske dikt, er én side av min religiøse overbevisning.

(...)

Til dere som har vært og er mine politiske kamerater, dere skal vite at jeg har opplevd større toleranse hos dere enn hos borgerlige kristne. Likevel har jeg noe viktig å si dere. En kamerat spurte meg en gang: 'Du som er så engasjert, så aktiv - trenger du virkelig denne religionen din?' - 'Trenger?' Jeg hadde aldri tenkt på den måten. 'Jeg tror det er sannheten.' - 'Åja?' Det hadde hun aldri tenkt på.

Sterkt til stede
Johanna Schwarz var sterkt til stede i sin egen samtid. Hennes levende stemme har nå vært taus i 26 år, men hun fortjener definitivt å huskes. Heldigvis fikk hun oppleve offentlig anerkjennelse før hun gikk bort. I 1995 mottok hun Ossietzkyprisen for sin innsats for ytringsfriheten, og på Kongsberg fikk hun en vei oppkalt etter seg. I Kongsberg bibliotek finnes det også en byste av henne, utført av Marit Wiklund.

En presentasjon av Johanna Schwarz vil lide av en alvorlig mangel uten en av hennes egne tekster. Jeg velger meg dette lille diktet fra samlingen Spårvagnslektyr (1968).

Bön
Inte ditt ansikte
böjde du ner
till den sjunkande Petrus.
Du räckte honom handen -
en av dina lemmar _
en av dissa dina minsta.

--

Hovedkilder:
Johanna Schwarz: Johannas bok. Pax forlag 1991.
Audgunn Oltedal: «'En forening av det uforenlige' - møte med Johanna Schwarz».
I Fougner, Lagesen og Westerheim (red.): Nærbilder. OsloMet, skriftserie 2020, nr. 6.

Thor Vilhjálmsson (1925-2011)

© Oddbjørn Johannessen. Opprinnelig publisert som Facebook-notat 20. april 2011.

 Den moderne, islandske skalden Thor Vilhjálmsson døde, 85 år gammel, 2. mars i år. Det visste jeg ikke før i dag, og det er kanskje ikke så underlig, for det ser ut til at hendelsen også har gått de viktigste nordiske mediene hus forbi (jf. en kommentar av Ottar Fyllingsnes i siste nr. av Dag og Tid).

Jeg skal ikke skryte på meg å være en kjenner av Thor Vilhjálmssons diktning, men jeg traff ham på et nordisk litteraturseminar høsten 1997 - og han gjorde som person et sterkt og varig inntrykk! Det skal jeg komme tilbake til - men først noen nødvendige fakta: Forfatterskapet hans var omfattende, og han behersket alle sjangre. Et høydepunkt i karrieren var da han i 1988 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen Grámosinn glóir. Han mottok også en rekke andre priser og utmerkelser. Skal en plassere ham i en litteraturtradisjon, vil det være riktig å si at han både var en europeisk modernist, sterkt påvirket av eksistensialismen - og en fornyer av den islandske, historiske roman.

Thor Vilhjálmsson var på en gang stolt islending og verdensborger. Universitetsutdannelse i litteratur hadde han både fra Háskóli Íslands i Reykjavik og fra Nottingham og Sorbonne - noe som implisitt også forteller om en språkmektig mann. Så ytet han da også en stor innsats som oversetter av en rekke store utenlandske forfattere med ulik språkbakgrunn - så som bl.a. Umberto Eco, Paulo Coelho, Eugene O'Neill, André Malraux og Francois Sagan. Det må selvsagt også nevnes at hans egen diktning ble oversatt til flere språk.

I en nekrolog skrevet av globetrotteren og Islands-guiden Philippe Patay Pétursson (www.fjallabak.is) kan vi lese følgende karakteristikk: "Thor was an 'old lion' with a white mane of hair and very proud of having been a sailor on the trawlers in the 50's, possibly more than of his award of the order of the French 'Légion d'honneur'". Det minner meg på en av de samtalene jeg hadde med ham under seminaret for 14 år siden, der det nettopp var fortiden som sjømann han ville snakke om. Vi hadde slengt oss ned på plenen utenfor Hald Hovedgaard i Viborg med hver vår kaffe, og han spurte hvor jeg kom fra. Arendal? Jo da, der hadde han selvsagt vært - som ung sjømann. Deretter ga han seg til å beskrive den vakre innseilingen gjennom Galtesund i poetiske vendinger - samt en ikke fullt så poetisk beskrivelse av byens "kneiper". Under seminaret var vi innlosjert vegg i vegg i et nedlagt skolelokale i den lille landsbyen Kvols ved Hjarbæk fjord - en liten sidearm av Limfjorden.

Jeg husker Thor Vilhjálmsson som en høyreist, moderne Snorre - med bustete, hvitt hår og skjegg; og med en voldsom autoritet når han leste sine tekster høyt, enten det var på islandsk, dansk eller engelsk. Når vi andre nippet til våre vinglass og bajere, satt Thor der med sitt isvann. Jeg tror ikke det var av prinsipp, men han utstrålte en energi og vitalitet i klink edru tilstand som uansett gjorde ham til festens midtpunkt. "Jeg kommer jo fra den sindssyge lille ø udi havet!" brølte han - og dermed var kanskje det meste sagt...

Han hadde fortjent fyldige minneord i alle de største avisene i Norden!

Vi må ikke glemme "Sanger-Hans"!
(Om Hans Aleksander Hansen)

© Oddbjørn Johannessen. Magasinet Kristne Arbeidere 2&3/2024, s. 14-15. 

---

Hans fulle navn var Hans Aleksander Hansen, og han vokste opp i lutfattige og usle kår, med en alkoholisert far som forsvant etter hvert. Hans Aleksander og søsknene ble satt bort på legd, som det het – og senere på barnehjem. Som tenåring flyttet han til Drammen, der mora hadde fått seg jobb på en papirfabrikk.

Bakgrunnen sin fortalte han om både i egne tekster og intervjuer, og hele livet hans er godt belagt i Bjørn Bjørnsens biografi, Balladen om en cellesanger – med undertittelen «Hans Aleksander Hansen, lyriker og løsgjenger» (1973). I romjula 1970 var han «ukens dagbokforfatter" i Arbeiderbladet, og i den redaksjonelle ingressen til hans egen, høyst personlige, tekst kunne vi lese følgende livshistorie i kortform:«Hans Aleksander Hansen er en sjelden fugl i vår litteratur. Han er født i fattige kår på Jevnaker i 1911. Seinere har han hatt en omtumlet tilværelse på det man gjerne kaller livets skyggeside. Fengsler og tvangsarbeidsanstalter er ikke ukjente steder for Hans Aleksander Hansen. Gjennom alle livets tilskikkelser har han bevart sin evne til undring, til sang og fortelling.»

«Sanger-Hans» viste tidlig litterære og musikalske talenter, men sangene og fortellingene hans hadde neppe havnet mellom to permer – eller på plate – om det ikke hadde vært for Alf Prøysen. De ble kjent med hverandre på 50-tallet i forbindelse med at Prøysen hadde en revyopptreden i Drammen, og Prøysen satte ham i forbindelse med redaktøren av Magasinet for alle, Nils Johan Rud. Kontakten vedvarte, og Prøysen ivret stadig for at Hans Aleksander Hansen skulle samle sine beste tekster og sende dem til et forlag.

I 1964 kunne så den godt voksne, fordums løsgjengeren og fengselsfuglen smykke seg med den høyst respektable tittelen forfatter. Og debuten skjedde på selveste Gyldendal! Tittelen på boka var Løsgjengerviser. Anslaget er selvbiografisk, og vi merker fort at den 53 år gamle debutanten har rim og rytme i blodet. «Sånn er jeg skapt» heter innledningsteksten, og i en av strofene lyder det slik: Heter De Hansen og Hans Aleksander?

Spørsmålet kommer fra Sjefsalamander.
Ja, sier mennesket, sånn er jeg skapt.
Smi meg i lenkene, krigen er tapt.

Og et par strofer senere beveger referansene seg over i det bibelske:

Sønnen til Kain med arven har sliti.
Neglene kjerring og unger har biti.
Veien til Riket var tornet og smal.
Inne på Polet litt lykke han stjal.

I 1969 kom oppfølgeren, denne gangen på Pax forlag: Det lyriske fattighus. Mitt poesialbum. Det er en samling selvbiografiske kortprosa-tekster, ispedd en del visestrofer. Sammen med debutboka fikk den betydning for opphevelsen av den stigmatiserende Løsgjengerloven i 1970.

To bøker til ble det: I 1975 kom Hotell for arbeidsskye. Viser for føa, fulgt av Samfunnslære nederst ved bordet i 1978 – begge på Gyldendal. Da hadde «Sanger-Hans» også debutert som plateartist med LP'en Balladen om en cellesanger (1974).

I tillegg til Prøysen var det én person som fikk stor betydning for Hans Aleksander Hansen: Borghild Christiansen. Hun hadde som ung vært aktiv i Frelsesarméen og var utdannet diakonisse. Hun bodde i Sandefjord, og i 1970 flyttet han inn hos henne. Det ble hans faste bopel til han døde i 1983. I den nevnte «dagboks»-teksten hans i Arbeiderbladet romjula 1970 er Ingeborg hovedpersonen:

«Det er en god tid siden nå at jeg lot meg kogle av Brennevinsdjevelen. Fyllesjuk er jeg ikke, da jeg står opp av senga og tøfler inn på kjøkkenet i pen pysj og koker kaffe. – Borghild! Kom og spis frokost. Hun kommer. Ei husmor i morgenkåpe kan være sjarmerende. Vi setter oss ved bordet, jeg har dekka på, hun ber for maten, også jeg folder henda, kall det ikke hykleri – det er helgardering. Jeg er ikke lenger tviler, jeg tror, fordi jeg har møtt den rette forståelse.»

Norges lyriker-nestor Jan Erik Vold skal få siste ordet: «'Sanger-Hans' (…) er ufortent fråverande i alle våre litteraturverk.
(…)
Men ikkje heilt gløymd. Merete Sejerstad Bødtker gjorde ein flott heilfigurs statue av 'Sanger-Hans' i 2021, som står i amfiet ved nybygde Portalen, på Union Brygge i Drammen» (Dag og Tid 23.02.2024

Mysterier - Hamsuns mest sammensatte verk

© Oddbjørn Johannessen. Publisert i programheftet for Kilden Teaters dramatisering av Mysterier med premiere 4. september 2020. 

---

Jeg går her og tumler med noget, som Gud straffe mig skal blive noget af det stejleste, der til Dato er skrevet paa Jorderig. Hvis jeg faar det rigtig som jeg vil, NB! Men her faar jeg det ikke til; her bor en gal Musiker i Værelset ved siden af mig.

Dette skrev Knut Hamsun til forleggeren sin mens han sommeren og høsten 1890 oppholdt seg i Lillesand for å få ro til å arbeide. Det han «tumlet» med, var blant annet romanen Mysterier. Musikeren i naboværelset på det pensjonatet der Hamsun hadde sitt losji, het Hans Jacob Grøgaard. Han var handikappet og et av småbyens mobbeofre. En av de sentrale personene i Mysterier heter Johannes Grøgaard. Han har også en fysisk skavank og går under klengenavnet Minutten.

Hamsun hadde kommet til den sørlandske småbyen med dampskipet, og i et annet brev bekjenner han: «Jeg har allerede gjort Skandale her». Hva slags «skandale» er det han sikter til? Jo, han hadde løftet på hatten og hilst «ærbødig paa en ung Dame», uten at han på forhånd hadde blitt «presenteret for» henne. Hun var med andre ord ukjent for ham, og det ble i småbyen betraktet som en utilbørlig frekkhet.

To år senere – i 1892 – kom Mysterier ut. Romanens mannlige hovedperson, Johan Nilsen Nagel, ankommer en sommerdag «en liten norsk kystby» med dampskipet. Han er kledd i «en avstikkende gul dragt», og hans første møte med den kvinnelige hovedpersonen, prestedatteren Dagny Kielland, arter seg nesten som Hamsuns egen «skandale» i Lillesand.

Forholdet mellom småbyens egen outsider Minutten og den gjestende, «avstikkende» Nagel er komplisert. Da Mysterier kom ut, viste det seg at kritikerne ble ganske forvirret. En anmelder uttalte for eksempel at tittelen heller burde ha vært «Mystifikasjoner». Ikke så underlig, kanskje, for romanen er som hovedpersonen: sammensatt og uoversiktelig. På ett nivå er det en kjærlighetsroman som handler om Nagels hodestups forelskelse i Dagny Kielland (eller er det bare et spill fra hans side?), og etter hvert dreier det seg også om et noe sært trekantforhold der Nagels fokus skiftevis er rettet mot den velstående prestedatteren Dagny og den hvithårede Martha Gude, som verken økonomisk eller sosialt befinner seg særlig høyt på rangstigen. Og som om ikke dette skulle være innviklet nok, dukker det opp en mystisk kvinne fra fortiden – Kamma.

Mysterier er også en roman om et dobbeltgjengermotiv, der Nagel og Minutten kan oppfattes som en slags skjev speiling av hverandre, og en slik lesning hadde faktisk Hamsuns støtte. Han uttalte nemlig en gang at «Minutten var Nagels annet jeg». Dette er dessuten tydeliggjort i teksten ved at de er navnebrødre: Johan Nilsen Nagel og Johannes Grøgaard. Det er for øvrig også et innskutt kriminalmotiv i romanen. En teologistudent som heter Jens Karlsen har tatt livet av seg (eller er han blitt myrdet?) angivelig på grunn av ulykkelig kjærlighet til Dagny. Og Jens er jo også en navnevariant av Johan(nes). Hans død kan leses som et frampek mot Nagels selvmord i slutten av romanen – som ellers også kan tolkes som en studie i identitetsoppløsning.

I tillegg til det som allerede er nevnt, må det føyes til at Hamsun har lagt inn i beretningen en god dose polemikk mot samtidsfenomener innen politikk og åndsliv. Nagel fyrer av den ene grusomme salven etter den andre mot liberale politikere og demokrater – og mot litterære størrelser i samtid og nær fortid. Og han sparer ikke på kruttet! Om Ibsen sier han blant annet at «de fleste av hans skuespil er dramatiseret træmasse». Enkelte utfall har også mer lokal adresse, der han raljerer over småbyens innskrenkethet.

Det største mysteriet i Mysterier er åpenbart hovedpersonen. Hvem er Nagel? Hamsun selv omtalte ham som «en Charlatan, et patologisk Fænomen paa Grænsen af Geni og Galskab». Innimellom sine kjærlighetsframstøt og sosiale provokasjoner pleier han sine visjoner og depresjoner i ensomhet, mens han kjæler med en giftflaske han alltid bærer med seg i lomma. Til slutt mister han totalt grepet og tar livet av seg ved å hoppe på sjøen.

Mysterier er Hamsuns kanskje mest kompliserte roman, og Hamsuns egen karakterbeskrivelse av Nagel er bare en av flere mulige versjoner. Det vi uansett nok kan slå fast, er at Mysterier (sammen med Sult og Pan) er Hamsuns tydeligste forsøk på å praktisere sitt eget litterære program, som han utformet i artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv». Han ville presentere det moderne menneskets sammensatthet og individualitet: «Fornemmelsernes uberegnelige Uorden».